|
![]() Sommeren er høytid for festivaler og konserter. De representerer, for mange, en sosial og hyggelig arena. Dessverre er det også en arena hvor vold og overgrep forekommer. Anmeldte voldtekter øker i vår- og sommermånedene, og hvert år ryr det inn anklager om overgrep og trakassering på nordiske musikkfestivaler. Ved KUN kom vi derfor frem til at jeg skulle gjennomføre en kort undersøkelse om norske festivalarrangørers håndterering, og forebygging av vold, trakassering og overgrep. Kaja Engan er 18 år gammel og fra Bodø. Hun interesserer seg for likestilling, kultur og integrering, og planlegger å studere juss neste år. Kaja hospiterte hos KUN en uke i sommer. de mørke tallene Natt til 7. juli, skal en 22 år gammel kvinne ha blitt forsøkt voldtatt under årets Roskilde-festival. I fjor kom det inn seks anmeldelser om voldtekt knyttet til samme festival. Den 8. juli ble to voldtektssaker anmeldt under Midnattsrocken i Lakselv. I begge sakene har siktede vært pågrepet, avhørt og videre blitt løslatt etter avhør. Bråvallafestivalen, en av Sveriges største musikkfestivaler, avlyste årets festival etter flere anmeldte voldtekter i fjor. Blant annet skal en 15 år gammel jente ha blitt holdt fast og voldtatt midt i menneskemengden foran scenen under Håkan Hellstrøms konsert, uten at noen grep inn. Russetreffene over hele landet er en annen arena der det florerer av anklager om vold og voldtekt. I 2015 ble ei jente gjengvoldtatt på Tryvann, og i løpet russetiden i fjor ble 14 voldtekter anmeldt. Kun én endte i tiltale, og hele ni saker ble henlagt. Også i Bodø, ved russecampen i Mørkvedbukta i Bodø, ble det i år meldt fra om mulig voldtekt. Dette er bare noen av for mange eksempler. kvinnens ansvar? For meg sier alle disse eksemplene mye om mentaliteten rundt sex og samtykke blant ungdom og særlig gutter, og om sikkerheten på russearrangementene. Mange jenter tyr til ekstreme tiltak for å kunne føle seg trygg på disse treffene. I 2016 investerte jentene på russebussen «Senior year» i spesiallagde refleksjakker som skulle gjøre dem synlige, for å kunne lettere hjelpe hverandre hvis noe skulle skje. Selv deltok jeg i år på russens landstreff i Stavanger, og husker godt forhåndsreglene jeg og venninnene mine satte for oss selv. Selv med økt fokus på forebygging av voldtekt i landets russestyrer, og deltakelse i Amnestys kampanje mot voldtekt, forekommer voldtekt hvert år. Politiet oppfordrer jenter til å aldri gå alene, kle seg i refleks og anbefaler til og med å ha på sykkelbukse under russedressen for å hindre overgrep og voldtekt, i stedet for å endre sikkerhetsopplegget under treffene. ![]() Nye tider? Heldigvis har tema om vold og overgrep også på disse arenaene fått mer oppmerksomhet den siste tiden. Gjennom internasjonale kampanjer som #metoo og den norske filmbransjens #stilleforopptak, har trakassering og overgrep i kulturlivet for alvor blitt satt på dagsorden, og håpet er at det kan bidra til en mer positiv utvikling. Som hyppig festival-gjenger, -arrangør, og en del av årets russekull, er dette et tema som står meg nært, og et naturlig tema for undersøkelsen jeg skulle gjennomføre. Jeg tok kontakt med en rekke festivalarrangører og de store russetreffene i Norge. Målet var å se hvorvidt temaet tas med i planleggingen, og om festivalarrangørene selv mener de har kompetansen som trengs for å kunne følge opp eventuelle henvendelser og hendelser. Jeg spurte samtlige arrangører om hvilke rutiner de har for forebygging og håndtering, hvilke eventuelle forebyggende tiltak de iverksetter i forkant av og under festivalen, hvilke muligheter personer som evt. blir utsatt for vold eller overgrep på festivalområdet har til å kunne melde fra, og om hvordan de sørger for at henvendelser blir fulgt opp. positivt overrasket Selv om undersøkelsen ikke er avsluttet, viser svarene vi har fått inn, at festival-Norge har større fokus på forebygging av vold og overgrep enn det man kanskje ville ha trodd. Håndtering og forebygging står sterkt både hos de mindre, lokale og de større festivalene. For eksempel melder Øyafestivalen at de har en egen sikkerhetsstab, som skal bestå av noen av de mest erfarne i landet på store utendørsarrangementer. De har også god dialog med både politi og nødetater før og under festivalen. Det praktiseres ifølge arrangørene nulltoleranse mot alle former for aggresjon og trakassering, og festivalen har frivillige vakter som har i oppgave å sikre publikums trivsel og å fungere som festivalvertskap. Internt har festivalen også et hovedverneombud som alle kan henvende seg til. Et annet eksempel er Rootsfestivalen der alle festival-funksjonærer må delta på kurs hvor, blant annet, varslingsrutiner for uønsket adferd gjennomgås. Personer som eventuelt måtte oppleve vold eller overgrep kan melde til både festivalfunksjonærer, festivalledelse eller direkte til politiet, og vil få tilbud om assistanse. Steigens lokale God nok-festivalen har også fokus på tema, og mener at festivalen i seg selv skal være forebyggende mot vold, trakassering og overgrep. Festivalledelsen har en fast beredskapsplan som skal følges hvis kriser brytes ut, og har god dialog med politiet som sørger for at eventuelle henvendelser blir håndtert riktig. Vi er ikke fremme, vi er på vei Oppmerksomheten som har vært rundt vold og overgrep den siste tiden, har altså tilsynelatende hatt positiv innvirkning på festival-Norge. Likevel ser vi at vold og overgrep fortsatt forekommer, og vi har fortsatt en vei å gå før festivalene blir en trygg arena for alle. Det blir derfor spennende å følge med på veien videre, og se hvilke utfall resten av svarene fra undersøkelsen vil gi, og hvordan de står i stil til det som faktisk utspiller seg på festivalene her i landet. Jeg krysser fingrene for videre positive svar, og fortsatt sterkt fokus på forebyggingen av både vold og overgrep.
0 Comments
Minela Košuta var masterstipendiat på KUN våren 2018, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun har nettopp blitt ferdig med graden sin i sosiologi og sosialt arbeid, ved universitetet i Agder. Tittelen på masteroppgaven er «Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skylde på eller noe som gjør meg synlig», og er en institusjonell etnografisk studie av sosial kontroll. Finnes her som pdf.
Minela oppsummerer oppgaven sin slik: Masteroppgaven handler om sosial kontroll, som er et gammelt sosiologisk fenomen, men som har vært mye diskutert i offentligheten i det siste. Alle mennesker er utsatt og utøver sosial kontroll, men det er når den kontrollen blir for mye for den enkelte jeg har studert. Dette har jeg gjort ved kvalitative intervjuer med mennesker som har erfaring med sosial kontroll. Jeg intervjuet syv mennesker som har erfaring med for mye sosial kontroll i ungdomstiden, slik de selv definerer det. Tre av disse har opplevd for mye kontroll i kristne menigheter, og tre har opplevd kontroll fra folk med samme landbakgrunn. I tillegg intervjuet jeg en mor som har blitt fortalt av det offentlige hjelpeapparatet at hun har utøvd for mye sosial kontroll mot barnet sitt. Funnene i min studie viser at sosial kontroll gjøres på en mangfold av måter. Den fysiske kontrollen mine informanter har opplevd er fysisk vold, stedlig kontroll, påvirkning av utdanning og arbeid, kontroll av tid og krefter, hva folk gjør med kroppene sine og hvilke relasjoner folk inngår i. Sosial kontroll handler til syvende og sist å kontrollere at folk tenker riktig slik at de handler riktig, og alle mine informanter har også opplevd mental og emosjonell kontroll. Forestillinger om kjønn styrer også mine informanters hverdagsliv. Jenter skal være stille, lydige og hjelpe mødre med husarbeid og omsorgsarbeid. Guttene forventes å skulle bestemme og ha makt, men dette var noe mine mannlige informanter opplevde som ubehagelig og som de ikke ville ha. Noen måter å gjøre sosial kontroll på som kommer frem i denne oppgaven er klart ulovlige i forhold til lover og regler som gjelder i Norge. I mitt materiale så har disse formene for sosial kontroll i større grad blitt fanget opp av hjelpeapparatet. Andre former for sosial kontroll som kan forstås som «oppdragelse» er imidlertid ikke så lette å se, verken for de som utsettes for den eller de som eventuelt skal definere den og gjøre noe med den. Mine informanter med innvandrerbakgrunn har blitt sett av hjelpeapparatet i mye større grad enn de informantene som har vært en del av kristne menigheter, selv om disse har vært utsatt for mye sterkere og mer alvorlig «kontroll» enn informantene med innvandrerbakgrunn. For noen måtte det et selvmordsforsøk til før hjelpeapparatet grep inn. Andre søkte hjelp, men opplevde ikke å bli forstått. Ida Johnsen Ingebrigtsen var masterstipendiat på KUN våren 2018, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun avsluttet sin master i likestilling og mangfold ved NTNU i august. Tittelen på masteroppgaven er «Privilege, Pride and Prejudice», og er en dokumentanalyse av Handlingsplanen for Kvinners Rettigheter og Likestilling i Utenriks- og Utviklingspolitikken 2016-2020.
Hele oppgaven kan leses her Ida oppsummerer oppgaven sin slik: Det nåværende politiske klimaet viser en økning i kvinnefiendtlige holdninger, fremmedfrykt og høyreekstreme grupperinger, spesielt med tanke på språket som tas i bruk. Det har vært en økning i hatkriminalitet generelt, samtidig som det er en høyere terskel, sammenlignet med tidligere, for hva som blir ansett som hatefulle ytringer. Det er derfor viktig å se på måten språk blir brukt på i sammenhenger der grupperinger som ’oss’ og ’dem’ kan oppstå. Jeg valgte å se på Handlingsplanen for Kvinners Rettigheter og Likestilling i utenriks- og Utviklingspolitikken 2016-2020, som går inn på forholdet mellom Norge og andre land og organisasjoner i utenriks- og utviklingsspørsmål. Oppgaven utforsker hvordan språk, både visuelt og i tekst, blir brukt til å beskrive de forskjellige aktørene i handlingsplanen, og hvordan mening produseres. Analysen er basert på et teoretisk rammeverk bestående av postkolonial teori, orientalisme og feministisk teori, og handlingsplanen blir dermed forstått ut fra disse perspektivene. Analysen viser hvordan Norge gjennom handlingsplanen fremstiller seg selv som overlegen med hensyn til likestilling og kvinners rettigheter. Gjennom språket indikeres et vertikalt forhold mellom ’oss’ og ’dem’. En analyse av bildene i handlingsplanen, viser at annetgjøring også er synlig gjennom tegn og symboler. Handlingsplanen er laget for å være gjeldene både i utenriks og utviklingsfeltet, og dette skaper interessekonflikter. Utenrikstjenesten har som hovedmål å fremme norske interesser i utlandet, mens utviklingstjenesten kan kan motarbeide disse. I de fleste tilfeller vil de norske interessene bli prioritert, og ofte blir konsekvensene annetgjøring av samarbeidsland. Analysen viser viktigheten av å stille kritiske spørsmål ved måten språk blir brukt på i sammenhenger der sårbare temaer og kunnskapsoverføring blir diskutert. Videre viser oppgaven viktigheten av å se språk gjennom et kjønnsperspektiv. Deniz Akin og Elisabeth Stubberud har, i samarbeid med Skeiv Verden, skrevet en rapport om livssituasjonen for skeive enslige mindreårige asylsøkere på omsorgssenter og mottak. Den kan leses i sin helhet her eller på Bufdir sine hjemmesider.
I rapporten har de intervjuet skeive enslige mindreårige asylsøkere, og ansatte på omsorgssenter og i mottak. I korte trekk forteller de enslige mindreårige om mobbing, trakassering, overgrep, utfrysing, ensomhet og isolasjon på omsorgssentre og asylmottak. Særlig enslige mindreårige som bryter normer for kjønnsuttrykk har opplevd negative reaksjoner. Kjønn og seksualitet tematiseres ikke i tilstrekkelig grad, og de enslige mindreårige opplever ikke å ha fått nok informasjon etter ankomst til Norge. Konsekvensene kan være frykt, skam, usikkerhet om egne rettigheter, og dårlig tilrettelegging både på omsorgssenter og mottak og ved eventuell bosetting. Når det gjelder de ansatte er det viktig at man ikke forutsetter verken at det finnes skeive barn og unge på institusjonen, eller åpenhet, for at man skal tematisere kjønn og seksualitet. De ansatte etterlyste også mer kompetanse; få har vært innom det å bryte med normer for kjønn og seksualitet i utdanningen, og få har hatt kompetanseheving på arbeidsplassen. Få oppgir at de har rutiner eller retningslinjer knyttet til å arbeide med denne tematikken. Rapporten kan være nyttig for alle som jobber direkte med, eller tematisk i tilknytning til, enslige mindreårige asylsøkere, inkludert ansatte i omsorgssentre og mottak, verger og representanter, helsesøstre/helsesykepleiere, barnevern-, sosionom og andre relevante utdanninger, forvaltningen, politikkutviklere, og ideelle organisasjoner. Istanbulkonferansene 2018:På vegne av Justis- og beredskapsdepartementet avholdt KUN to konferanser om Istanbulkonvensjonen i 2018. Presentasjonene ligger i programmene under:
8.3.18 Preventing violence against women in the Nordic countries Norway held the presidency of the Nordic Council of Ministers in 2017, and commissioned a report on the Nordic countries’ work to implement the Istanbul convention combating violence against women and domestic violence. The findings were presented in Oslo on the 8th of March 2018. The report is available as pdf. 08.00 Registration and coffee 09.00 Musical opening by Soetkin Baptist 09.10 Official opening of the conference Tom Erlend Skaug, State Secretary, The Norwegian Ministry of Children and Equality 09.20 Norwegian experiences in preventing and combating domestic violence Sveinung Rotevatn, State Secretary, The Norwegian Ministry of Justice and Public Security 09.30 The Istanbul convention Dr. Marceline Naudi, First Vice-president of GREVIO, The Council of Europe’s Group of Experts on Action against Violence against Women and Domestic Violence. 09.50 New report on the Nordic countries work to prevent gendered violence Dr. Elisabeth Stubberud, Senior Advisor at KUN Center for Gender Equality 10.20 Comments on the report findings by Dr. Marceline Naudi 10.30 Coffee break The art of prevention 10.45 Gender-blind or gender-based prevention? Margunn Bjørnholt, Research Professor, Norwegian Center for Violence and Traumatic Stress Studies 11.00 “Who am I to tell?” – Sharing stories of intimate partner violence across gender and sexuality Monika Rosten, Senior Researcher, NOVA Norwegian Social Research/NKVTS 11.15 Breaking the silence – interpersonal violence and health among Sami Astrid Eriksen, Associate Professor, OsloMet – Oslo Metropolitan University 11.30 Five highlighted practices on prevention in the Nordic countries Servant leadership and harm indexing within the police Sigríður Björk Guðjónsdóttir, Capital region police chief of Reykjavik, Iceland Violence screening in the health care system Åsa Witkowski, Head of Clinical Department, National Centre for Knowledge on Men's Violence Against Women, Uppsala University, Sweden Coordination of resources Lilja Skljarova Hansen, Domestic violence coordinator, Eastern Finnmark Police district, Norway Multi-Agency Risk Assessment (MARAC) Martta October, National Institute for Health and Welfare, Finland Artistic school competition targeting intimate partner violence Isabella Wedendahl, Secretary-General of Bryd Tavsheden, Denmark 12.30 Lunch Prevention through public awareness and NGO initiatives 13.30 We are the shameless girls, and our time is now! Nancy Herz, author and activist 13.45 Five highlighted practices from the Nordic countries Hvorlite? [Howlittle?] A campaign against intimate partner violence Ida Dahl Nilssen, Head of Communications, National Criminal Investigation Service, Norway Stalking Centre - knowledge, counselling and treatment of victims Lise Linn Larsen, Director of the Danish Stalking Centre, Denmark Girls’ house – Secure attachment for girls and young women Mari Uusitalo-Herttua, Director of the Girls’ house, Finland Mentors in Violence prevention Anija Johansson, Coordinator for gender based and honor related violence, Municipality of Botkyrka Raising Awareness, a three-year project in schools Halla Gunnarsdóttir, former Chair of Raising Awareness, Iceland 14.45 Coffee break A safer and more free Nordic society 15.15 Panel debate: Towards a more gender equal and safe Nordic region Moderated by Daniel Getz, Reform – Resource Center for Men Sigríður Björk Guðjónsdóttir, Capital Region Police Chief of Reykjavik, Iceland Sherin Khankan, Imam at the Mariam Mosque, Denmark Johanna Niemi, Professor of Law, University of Turku, Finland Anija Johansson, Coordinator for gender based and honor related violence, Municipality of Botkyrka, Sweden Margunn Bjørnholt, Research Professor, Norwegian Center for Violence and Traumatic Stress Studies 15.55 Concluding remarks 16.00 End of conference 1. 11. 2018 Ett år med Istanbulkonvensjonen En (u)konvensjonell markering På ettårsdagen inviterer Justis- og beredskapsdepartementet til denne markeringen hvor myndigheter og sivilt samfunn samtaler om hvordan konvensjonen kan styrke samarbeid og sikre høy prioritet til arbeidet mot vold i nære relasjoner fremover. Program 09.00 Registrering og kaffe 10.00 Slampoesi ved Sofie Frost 10.10 Offisiell åpning ved Torkil Åmland, Statssekretær for Justis- og beredskapsdepartementet 10.20 Hva har Norge forpliktet seg til? Elisabeth Walaas, Norges ambassadør til Europarådet 10.40 GREVIO – vaktbikkje og støttespiller Rachel Eapen Paul, Norges medlem i konvensjonens kontrollorgan GREVIO 11.00 Hva konvensjonen betyr for sivilt samfunn i arbeidet og samarbeidet mot vold Lone Alice Johansen, Informasjonsansvarlig i Krisesentersekretariatet 11.20 Pause 11.40 Samiske kvinners historier – fra stillhet til sannhetskommisjon Liv Inger Somby, lektor ved Samisk Høgskole 12.10 Fem grunner til at alle bør bry seg om Istanbulkonvensjonen Adele Matheson Mestad, fungerende direktør i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) 12.30 Ny rapport om voldsforebygging i Norge og Norden – hva gjenstår? Mari Helenedatter Aarbakke, seniorrådgiver i KUN 13.00 Lunsj 14.00 En feministisk regjering under GREVIOs lupe – Svenske erfaringer med konvensjonen Johannes Evers Gester, Jämställdhetsenheten, Socialdepartementet i Sverige 14.30 Forestillingen om likestilling er en sovepute – Skyggerapport fra dansk sivilsamfunn Mathilde Worch Jensen, jurist og daværende koordinator for skyggerapporteringen 15.00 Synergier og samarbeid på tvers av Europa gjennom EØS-midlene Lene Nilsen, Seniorrådgiver, Justis- og beredskapsdepartementet 15.20 Oppsummering Justis- og beredskapsdepartementet Slutt 15.30 I samarbeid med Utlendingsdirektoratet (UDI) og advokat Gunhild Vehusheia, har KUN 2016-2018 tilbudt kurs i utlendingsrett for krisesenter og andre i førstelinjetenesten. Justis- og beredskapsdepartementet har finansiert kursene. I tillegg har vi utarbeidet en veileder for krisesenter og andre i førstelinjetjenesten, denne kan leses på nett eller bestilles fra www.kun.no.
Ein stor del av brukarane ved krisesentra har innvandrarbakgrunn, og utlendingslova har konsekvensar for deira moglegheit til å bryta ut av eit valdeleg forhold. Dette treng du som tilsett på krisesenter å vita om utlendingsloven. Føremålet med kurset er at krisesentertilsette, politiet og andre som er i kontakt med valdsutsette personar, kan gje best mogleg hjelp. Me har fått svært gode tilbakemeldingar på kurset. Som ein av dei tilsette ved Oslo krisesenter sa det: «Det var et veldig bra seminar, med et tema som er svært viktig og nyttig i krisesenterets arbeid. Krisesenteret trenger dessuten møtepunkter som gjør det mulig med dialog mellom oss, politi, advokater og UDI, og seminaret bidro med dette». - Tilsett ved Oslo Krisesenter Me utvikla dette kurset fordi evalueringa av krisesenterlova viste at krisesentertilsette rundt om i landet etterspør kompetanse i utlendingsrett. Slik kompetanse er der behov for fordi ein stadig større del av brukarane ved krisesentra har innvandrarbakgrunn. I 2013 gjaldt det 66 % av krisesenterbrukarane, det vil seia 1311 personar. Valdsutsette med innvandrarbakgrunn kan vera i ein ekstra sårbar situasjon fordi dei manglar eller berre har mellombels opphaldsløyve. Det kan vera snakk om ekteskapsmigrantar som blir utsette for partnarvald eller vald frå svigerforeldre, og det kan vera snakk om tvangsekteskap og æresrelatert vald eller menneskehandel. «Valdsutsette innvandrarkvinner har ein svak rettssituasjon. Mange veit om 3-årsregelen, men ikkje at dei faktisk har rett til sjølvstendig opphald dersom dei blir utsette for mishandling» - Elisabeth Stubberud, KUN Ekteskapsmigrantar, til dømes, er avhengige av ekteskapet dei første 3-4 åra dei er i Noreg. Regelen blir gjerne omtalt som 3-årsregelen, og inneber at ein ekteskapsinnvandrar må reisa frå Noreg dersom ektefellane går frå kvarandre. Dette fører til at ein del valdsutsette kjenner seg tvungne til å bli verande i eit valdeleg forhold, fordi dei er redd for å mista opphaldsløyvet. «Valdsutsette innvandrarkvinner har ein svak rettssituasjon. Mange veit om treårsregelen, men veit ikkje at dei faktisk har rett til sjølvstendig opphald dersom dei blir utsette for mishandling», seier Elisabeth Stubberud, seniorrådgjevar ved KUN. Dei av oss som arbeider med å hjelpa valdsutsette personar, treng derfor kunnskap om relevante delar av utlendingsretten. «Det var et veldig bra seminar, med et tema som er svært viktig og nyttig i krisesenterets arbeid» - Tilsett ved Oslo Krisesenter På seminara gjer UDI greie for lovparagrafen som gjev valdsutsette rett på sjølvstendig opphaldsløyve. Ved hjelp av konkrete døme, viser dei kva saker som er og ikkje er omfatta av regelverket. Informasjonsmateriell til krisesentertilsette, utsette og andre er dessutan tilgjengeleg på nettsidene til UDI. Dei har også laga eit e-læringskurs om mishandlingsbestemmelsen. Kontaktperson i UDI for desse sakene er Cathrine Jacobsen, som kan kontaktast på [email protected] eller telefon 40706099. Advokat Gunhild Vehusheia har brei erfaring med desse sakene, og formidla ei konkret huskeliste for kva ein bør gjera. «Punkt ein er å avklara opphaldsstatus så tidleg som mogleg», slo ho fast. Det er også verd å merka seg at det er to forskjellige regelverk som gjeld, avhengig av om det er snakk om EØS-borgarar eller ikkje, påpeiker Leif Strøm i RVTS Midt. «Me håper no å kunne gjennomføra ein siste runde med kurs i 2017» -Elisabeth Stubberud, KUN Elisabeth Stubberud, som er ansvarleg for prosjektet, er svært nøgd med gjennomføringa: «Me er veldig glade for at så mange, både på krisesentera og andre institusjonar og etatar, opplevde kurset som relevant for deira arbeid.» Nyttige lenker
Anna arbeid Tidleg i 2016 føreslo Justisdepartementet å utvida 3-årsregelen til ein 5-årsregel. KUN var, på lik linje med ei rekke andre faginstansar, svært skeptiske til forslaget på grunn av konsekvensane det ville hatt for valdsutsette ekteskapsinnvandrarar. På bakgrunn av den massive kritikken fekk ikkje regjeringa gjennomslag for forslaget.
av Helga Eggebø, Elisabeth Stubberud og Lindis Sloan Når KUN avholder årsmøte 2018 12. april kan vi også by på Steigenpremiere på den viktige dokumentarfilmen "My life - My lesson". Vi har inngått samarbeid med dokumentarfilmfestivalen Human Rights Human Wrongs Nord som i år også beveger seg ut av Bodø med opplegg i fem andre kommuner i Salten. I år vil tema i den regionale satsingen være "vold i nære relasjoner", som er ett av tre hovedtema under festivalen. I Bodø vil festivalens to første dager være viet dette temaet, i nært samarbeid med Krisesenteret i Salten. Festivalen skal ha filmer, debatter, fagseminarer, konsert, m.m.
Utgivelsesår, Land, Lengde: 2015, Norway | Sweden, 75 min
Manusforfatter: Oscar Hedin I filmen møter du: Felicia Carter Regisør: Åsa Ekman Inngang: Gratis 16. mars er det kvenfolkets dag, og KUN vil gratulere alle kvener med dagen! Dagen ble etablert som kvenfolkets dag i 2014, og blir nå feiret på forskjellige måter rundt om i landet. Norsk Kveners Forbund har en oversikt over hvordan dagen feires rundt i landet. Nytt av året er også at kvenfolkets flagg nå er vedtatt. For de av oss som ikke har muligheten til å delta direkte i feiringen, kan vi bruke dagen til å lære mer. For fremdeles er det slik at svært mange ikke kjenner til kvenene eller kvensk historie, som også er en del av Norge, og særlig Nord-Norges historie. Kvener (eller norskfinner, som noen foretrekker å kalle seg) er en av fem nasjonale minoriteter i Norge, en status de oppnådde i 1998 (de andre nasjonale minoritetene er jøder, skogfinner, rom og romanifolk/tatere). Kvenene har sine røtter i Finland og Nord-Sverige, og kom til Finnmark og Nord-Troms fra 1500-tallet og videre utover. Man kan ikke snakke om innvandring i tradisjonell forstand fordi grensene mellom landene ikke var trukket opp på dette tidspunktet. Kvenene som bosatte seg i det som i dag er Norge utgjorde en viktig del av det trespråklige samfunnet i nord. Omtrent 10 000 personer i Troms og Finnmark oppgir at de snakker kvensk og/eller finsk.[2] Likevel er antallet som skriver og leser kvensk langt lavere, og det er få eller ingen unge som vokser opp med kvensk som morsmål i dag. Det forsøker blant annet Kvensk Institutt i Børselv i Porsanger kommune å gjøre noe med, ved å arrangere språkreir der barn får mulighet til å tilegne seg tapt tospråklighet i barnehagen.[3] I tillegg kan man ta kvenskkurs rundt i landet, og man kan studere kvensk ved Universitetet i Tromsø. Vi ønsker alle en flott feiring av Kvenfolkets dag! Hyvvää kvääninkansan päivä! For de som ønsker å lære mer om kvener anbefaler vi følgende nettressurser:
[1] http://www.kvenskinstitutt.no/sprak/ [2] http://kvener.no/sprak/ [3] http://www.kvenskinstitutt.no/sprak/revitalisering/sprakreir/ [4] http://ruijan-kaiku.no/2017-et-samisk-og-kvensk-festar/ «Kvinner i distriktene er tema på CSW i år – da drar dere!» var sjefens klare beskjed. Og vi gleder oss! Bosatt på Steinkjer og i Steigen er vi ekte norske «distriktskvinner» og vi har også begge jobbet lenge med tematikken på KUN (www.kun.no). KUN har holdt på siden 1991 og har et gjennomgående fokus på likestilling, mangfold og inkludering, med et blikk for hvordan verden ser ut utenfor storbyene. av Linn Cecilie Bylund og Lindis Sloan Teksten er skrevet til Fokus Magasin mars 2018. FOKUS jobber internasjonalt for å styrke kvinners rettigheter, og har tildelt KUN deltakerstipend til CSW 2018. Vi kommer til å legge ut "reisebrev" fra New York på KUNs facebookside underveis, følg med 10.-17. mars! I sommer besøkte vår kollega fiskmuseet i Hönö i Sør-Sverige, hun kom på kontoret etter ferien og sa med en lettere oppgitt mine: «Det var bare bilder av menn, båter og fisk. Det var som om kvinnene ikke fantes!» Hva med kvinnenes rolle i fiskenæringa? Ofte hadde kvinnene en stor rolle i arbeidet med å sløye fisken, kokte tranen og lagde mat av fisken. Og ikke minst, mannen hadde aldri hatt mulighet til å reise på sjøen i lengre perioder om det ikke hadde vært for kvinnen som tok vare på hus og barn. Det som er historie på museum her er dagsaktuell virkelighet i store deler av verden. På verdensbasis så lever over 70% av verdens fattige i rurale områder, og de fleste arbeider i primærnæringer. Og er det nå helt borte her, da? I Norge er fiskerbondehusholdet vi kjenner fra gammel tid blitt til et «fiskerbondeakademiker»-hushold, hvor lønnsarbeid og arbeid i primærnæring kombineres. Det er gjerne kvinnens lønnsarbeid som er basisen for husholdningsinntekten, og gårdsarbeid eller fiske krever minst to voksne om man skal kunne kombinere det med et moderne familieliv. Mangesysleriet lever. Distriktssamfunn sett med kjønnsblikk er hjertesaken for oss på KUN – de ekstremt kjønnsdelte arbeidshverdagene vi har på bygda skaper utfordringer både for de som velger tradisjonelt og de som bryter normen. Det er trange rom både for menn og for kvinner, noe som igjen skaper utfordringer for bygdesamfunnet. Hvordan kan folk skape seg gode liv på bygda om ikke forbildene finnes og man snakker høyt om alternativene? Samtidig vet vi at aktivister og NGOer fra andre land ser med misunnelse på den norske landsbygda. Den lever jo! Folk bor og jobber utenfor storbyene, og «småbruk» er som vi alltid får høre et av de vanligste søkene på Finn.no. Livet på landsbygda i Norge handler ikke om fravær av muligheter, men om for få folk til å ta mulighetene i bruk. Vi har muligheter og tilbud som ikke er noen selvfølge overalt. Teknologisk utvikling gir også nye arbeidsmuligheter på bygda, som vårt kompetansemiljø som sitter i Steigen (med 2500 innbyggere og en hurtigbåt til Bodø som ikke går hver dag) er et eksempel på. Takket være gode teknologiske løsninger kan vi samarbeide med bedrifter, kommuner, fylker, direktorat og internasjonale aktører. Hva kan overføres internasjonalt, og hva kan vi lære? Hvilke gode muligheter finnes det? Vi ser fram til å møte flere som arbeider med lignende problemstillinger under like eller helt forskjellige forhold.
|
Fagområder
All
Om oss
Ansatte English Last ned KUNs logo her Publikasjoner Kalender Dette tilbyr vi Prosjekter Likestilingspodden Nyhetsbrev Arkiv
June 2024
|