|
Innspill til Barne- og likestillingsministeren etter #Metoo
KUN er et kompetansesenter for likestilling og inkludering med 26 års erfaring på blant annet temaene kjønn og makt. Vi mener at seksuell trakassering må motvirkes gjennom hele livsløpet, og vi har tiltak som spenner fra barnehage til sykehjem i vår portefølje. I dette innlegget har vi valgt å fokusere på seksuell trakassering i arbeidslivet. Arbeidet må da handle om å sikre rutiner og konkrete grep som både hindrer situasjoner der trakassering lettere kan finne sted, og som fører til umiddelbar handling og klare konsekvenser når trakassering er et faktum. Et godt likestillingsarbeid legger ikke ansvaret på individet, men gjør systemene mer rettferdige og trygge. Denne uken har KUN fått forespørsel fra en virksomhet om vi kan hjelpe dem å øve på varslingsrutiner for seksuell trakassering, på samme måte som man har brannvarslingsøvelser! Og vi har svart med å tilby et kurs hvor de utfordres i å skulle løse ulike caser om seksuell trakassering, lojalitet og makt. Det er mye god læring og bevisstgjøring i slike praktiske øvelser. Har man stått samlet flere ganger tidligere ute på parkeringsplassen, så er det lettere å få alle med seg trygt dit når det virkelig brenner en dag. På KUN er vi opptatt av å holde fokus på den positive situasjonen man vil jobbe for, og ikke bare på uønskede handlinger og holdninger. Et arbeidsmiljø med et klart mål for hvordan man vil ha det sammen, og hvordan man vil være mot hverandre, kan styre unna en del uheldige situasjoner. Vi mener i den sammenheng at man må arbeide for å beholde det kollektive vernet i arbeidslivet, og lage en ikke-seksualisert og inkluderende arbeidshverdag. Av det tror vi det blir mindre uhelse generelt, og mindre trakassering spesielt. KUN ønsker å være med på å tilby kurs med gode rutiner, positive mål og praktisk varslingsøvelse for arbeidslivet. Vennlig hilsen Mari Wattum, Daglig leder, KUN
0 Comments
Aurora Terjesdatter Sørsveen var masterstipendiat på KUN høsten 2017, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun avsluttet sin mastergrad i filosofi (Mphil in childhood studies) ved NTNU våren 2018. Hennes oppgave er en kvalitativ intervjustudie om aldersbestemmelse av enslige mindreårige asylsøkere og har tittelen ‘The ageless’: Age-disputed unaccompanied minor asylum seekers – caught between constructions of childhood and adulthood. Oppgaven kan leses som pdf her.
Aurora oppsummerer oppgaven sin slik: Enslige mindreårige asylsøkere er en gruppe (ofte udokumenterte) unge som har fått økende oppmerksomhet av media og forskere. Stadig flere enslige mindreårige har søkt asyl i Europa de siste årene. For å finne deres ukjente alder har myndigheter intensivert bruk av aldersbestemmelse. Det gjøres for at enslige mindreårige skal motta korrekt behandling, rettigheter og omsorg. Norge benytter seg av både medisinsk og ikke-medisinsk aldersbestemmelse. De er ofte basert på røntgen av håndledd og tenner, og visuelle vurderinger av ansatte i asylmyndighetene. Aldersbestemmelse er en særlig omstridt praksis. Det er derfor viktig få kunnskap om tankegangen bak denne, og hvorfor enslige mindreårige blir sett på som de gjør. Oppgaven tar utgangspunkt i forståelsen av sosial konstruksjon innenfor Childhood Studies, og interseksjonalitet. Oppgaven utforsker hvordan relevante aktører i det norske asylfeltet forstår enslige mindreårige og deres alder. Den vurderer hvordan dominerende forståelser av alder avgjør om enslige mindreårige blir ansett som barn eller voksne. Videre undersøker den hvordan utbredte diskurser om enslige mindreårige påvirker deres tilgang på juridiske rettigheter Oppgaven viser at enslige mindreårige blir vurdert på bakgrunn av kunnskap definert i det globale nord. Dette inkluderer blant annet fastsatte ideer om kropp, kroppsspråk, modenhet, og sosial og kulturell bakgrunn. Deres alder vurderes ofte basert på vestlige forståelser av hvordan man skal opptre, både gjennom kroppen sin og hvordan man presenterer seg selv. Man tar nødvendigvis ikke høyde for sosioøkonomisk bakgrunn, etnisitet og kjønn. Fysisk utseende tillegges mye vekt for om enslige mindreårige blir ansett som barn eller voksne. Et hovedfunn fra studien er at enslige mindreårige sjelden ser ut til å bli hørt innenfor asylsystemet. Selv om retten til å bli hørt er nedfelt i både barnekonvensjonen og utlendingsloven, så overskygges dette av diskursive forståelser av grupper og subjektive vurderinger som gjøres av ansatte innenfor asylmyndighetene. Helga Eggebø, Nordlandsforskning (tidligere KUN), presenterer 31. oktober og 1. november prosjektet Ageing at home i Steigen. Prosjektet ble påbegynt mens Eggebø var seniorrådgiver på KUN, og vi ser fram til å lese rapporten. Ageing at home har undersøkt utfordringer og muligheter for hjemmebasert eldreomsorg i utkantstrøk for å styrke pågående innovasjonsprosesser i sektoren. Forskerne i prosjektet arbeider ved Uni Research Rokkansenteret, Universitetet i Tromsø, KUN og Nordlandsforskning, og er gjennomført i nært samarbeid med Steigen og Tana kommuner. Prosjektet er finansiert med tre millioner kroner fra Regionalt Forskningsfond Nord-Norge. Rapporten presenteres på Steigen Vertshus 31. oktober kl 18, og kan leses i sin helhet på nett. Her kan du lese flere artikler om prosjektet: En blind flekk i eldreomsorgen (Nordlandsforskning) Kan ikkje klaga (Helga Eggebøs blogg) Eldrebølgja(Helga Eggebøs blogg) Illustrasjonsbilde: Moms hands av danna § curious tangles CC BY-NC-ND 2.0
av Marna Ramsøy DEN INTERNASJONALE JENTEDAGEN
Den 11. oktober er den internasjonale jentedagen. FN innførte dagen fordi de mente at en investering i jenter og en styrking av deres stilling vil være avgjørende for å utrydde fattigdom i verden. Dagen ble markert første gang i 2012. Den internasjonale jentedagen skal bidra til å rette søkelys mot de utfordringene jenter møter. Utfordringer som gjør det vanskelig å få oppfylt de grunnleggende rettighetene som beskyttelse, skolegang og mulighet til å bryte ut av fattigdom. I mange samfunn blir jenter sett på som mindre verdt enn gutter. De stiller bakerst i køen når det gjelder helse, skolegang og økonomiske rettigheter. Jenter er de fattigste, færre jenter enn gutter fullfører grunnskolen, jenter utsettes for mer kjønnsbasert vold og langt flere jentebarn enn guttebarn dør før de har fylt fem år. Jenter har større risiko for å bli smittet av hiv enn jevngamle gutter, samtidig som komplikasjoner under graviditet og fødsel utgjør den største dødsårsaken for jenter mellom 15 og 19 år. Fattigdom og mangel på individuell frihet videreføres fra kvinnegenerasjon til kvinnegenerasjon. Tidlige giftermål, seksuelle overgrep på skolen og stereotypiske oppfatninger av kjønn er barrierer for jenters skolegang. Kulturelle normer og religiøse overbevisninger er også til hinder for jenters mulighet til å gå på skolen. Denne diskrimineringen av jenter er brudd på FNs barnekonvensjon. Verden har oppnådd mange viktige resultater når det gjelder jenters levekår, men fortsatt er det lang vei fram til reell likestilling. Dagen blir markert også i vårt land, blant annet hos Plan International Norge. Temaet i år er barneekteskap i Norge. I Norge er det lov å gifte seg for mindreårige mellom 16 og 18 år hvis man får underskrift av foreldre og fylkesmann. Dette mener Plan er problematisk, og organisasjonen jobber for at barneekteskap skal bli forbudt i alle land. Dagen markeres også i 60 land ved at jenter for en dag tar over lederrollen i 600 bedrifter. #GirlsTakeover har som mål å bryte de barrierer som holder jenter og kvinners muligheter til makt og potensiale tilbake. Når jenter har like muligheter kan de forbedre sine egne liv, og med det, samfunnet de lever i. Jenter og kvinners tilgang til utdanning, helsetjenester, arbeid og juridiske rettigheter er nødvendig for å skape utvikling i et land. For å oppnå dette må man jobbe på tre nivåer. Internasjonalt må FN fortsatt ha fokus på å nå tusenårsmålene. Nasjonalt må regjeringen i hvert enkelt land ta et større ansvar for sine jenter. Så må sivilsamfunnet med organisasjoner og frivillig arbeid må ha kunnskap om hva som må til for å bedre jentenes levevilkår. Likestilling skaper et bedre samfunn for alle! av Kristine Bjartnes, KUN-stipendiat 2017 Valgkampen er over og det er tid til å reflektere over hva denne valgkampen har handlet om og hvilke retning den tar oss. En av de viktigste sakene, om man skal dømme etter forsideplass og politikernes taletid, har vært de mye omdiskuterte “norske” verdiene stadig sett i sammenheng med innvandringen til Norge. Helleland og Borten Moe har spist vafler i Trøndelag, Listhaug ville til Sverige, Kringkastingsrådets innboks ble fylt til randen og statsministerkandidatene har duellert om hvorvidt Norge har blitt kaldere eller ei.
En skjønn forening av klønete utsagn og utdaterte nasjonalromantiske selvbilder har dominert den såkalte “innvandringsdebatten”. Heller enn å snakke om hvordan Norge på klokt vis kan integrere, gi mennesker på flukt det de trenger, og på hvilke måter innvandring er berikende for landet, for eksempel i form av sårt tiltrengt arbeidskraft i distriktene, har samtalen stort sett blitt vridd om til å handle om svarte menn som undertrykker, og minoritetsetniske kvinner utenfor arbeidslivet. Alt med så negative fortegn at det ikke er vanskelig å forstå at skepsis og fordommer spres som ild i tørt gress. La meg poengtere at mange mennesker som lever i Norge har reelle problemer med arbeidsledighet, vold, eller undertrykking. Det er en realitet for mange, enten man tilhører minoriteter eller majoriteter, og vi må selvsagt jobbe politisk for å bedre situasjonen på disse områdene. Samtidig er det viktig å være bevisst hvilken retorikk vi bruker, hvilke problemer vi fokuserer på, og hvilke kontraster vi maler frem. Å skyve etniske minoritetskvinner med hijab foran seg som motsetningen til tilsynelatende likestilte hvite norske kvinner uten hijab, er ikke bare fordummende for debatten, det bidrar også til å skape forskjeller som kanskje ikke var der i utgangspunktet. Slik ordskiftet er i dag kan det virke som om en rekke norske politikere trenger å bli bevisst på at de ord og begrep de tar i sin munn kan bidra til undertrykkelse og forskjellsbehandling. Dette skjer kanskje ubevisst, gjennom at det som snakkes frem som det norske, som brunost, vafler, kors og likestilling, blir symboler majoriteten gjemmer seg bak, og skaper et fellesskap og et ”oss” gjennom at vi hele tiden påpeker hvor forskjellig “vi” er fra ”dem”. Det konstruerte “vi-et” tar seg også friheten til definere hva en hijab måtte bety for den som bærer den, hvilke integreringstiltak som fungerer for dem som pålegges dem og når man er ”norsk nok”. Spørsmålet sosialantropologen Marianne Gullestad stilte seg for 15 år siden er like relevant i dag: Er det en del av det ”det norske” å lage usynlige barrierer overfor fargede mennesker slik at selv de som er født i Norge havner på utsiden av “det norske”? Skal man dømme etter årets valgkamp, så blir svaret dessverre ja. Og denne måten å snakke på er vi som samfunn nødt til å reevaluere. Hvis vi ønsker oss et mer inkluderende ordskifte kan løsningen være en bevisstgjøring av språkbruken i den politiske debatten, og større forståelse for hvordan unyansert og ladet språk kan få negative konsekvenser for spesifikke mennesker, grupper, og samfunnet som helhet. Vi trenger en inkluderende offentlig samtale om hvilke “norske verdier” alle innbyggere i Norge kan dele, og hva som skal til for at vi alle kan føle at vi tilhører det fellesskapet vi alle er en del av. Partienes program er fulle av verdier og lovord om likestilling, menneskeverd, frihet og respekt. I dagens politiske klima virker det derimot som at disse verdiene ikke gjelder like mye for Omar og Amal som de gjør for Ola og Astrid. Erna Solberg er blitt gjenvalgt. Det ser altså ut til at vi på nytt får en integreringsminister som bruker språket til å polarisere. Og en statsminister som forsvarer sine statsråder ved å påstå at ”hun ikke ville ordlagt seg slik”, men lar innholdet i uttalelsene stå ukommentert. Hvis vi skal ha et et samfunn basert på nettopp likestilling, menneskeverd, frihet og respekt for alle er det nå opp til venstresida å sette de ”norske verdiene” på dagsorden igjen. Nå som valgkampen er over bør fokuset flyttes fra å fordele skylda for et kaldere Norge, til å rette oppmerksomheten mot majoritetens ekskluderende bruk av språk og symboler, og at dette ”vi-et” faktisk er alle Norges innbyggere uavhenging om man spiser brunost eller ikke. Kristine Sommerset Bjartnes var masterstipendiat på KUN høsten 2017, med et to ukers studieopphold i Steigen. Hun avsluttet sin master i likestilling og mangfold, ved NTNU i vår. Tittelen på masteroppgaven er «Likestilling i integreringspolitikken –'Ulikestilt' eller 'norsk'?», og er en kvalitativ dokumentstudie av norske partiprogrammers innvandrings- og integreringspolitikk.
Hele oppgaven kan leses her. Kristine oppsummerer oppgaven sin slik: I denne oppgaven analyserer jeg likestillingsbegrepet slik det fremkommer i innvandrings- og integreringspolitikken i de norske stortingspartienes partiprogram fra 2013–2017 og 2017–2021. Problemstillingen er tredelt: Hvordan forstås 'likestilling' i de norske stortingspartienes innvandrings- og integreringspolitikk? Hvilke forestillinger om innvandrede konstrueres som effekt av partienes likestillingsforståelser i innvandrings- og integreringspolitikken? Og hvilke mulige konsekvenser kan dette ha for likhet og ulikhet? Jeg begynner med å redegjøre for utviklingen av likestillingsbegrepet og ‘likestilling’ som en del av den norske selvforståelsen i møte med ‘de andre’, samt forskning på krysningspunktene mellom likestilling, innvandring og ‘det norske’. Jeg bruker Carol Lee Bacchis diskursanalyse – “Hva representeres problemet som?”-perspektivet – til å studere hvordan partiene forstår ‘likestilling’ i kontekst av sin innnvandrings- og integreringspolitikk. Jeg finner tre dominerende forståelser: likestilling forstått som (1) verdi, (2) rettighet og (3) plikt. Videre viser min analyse at ‘innvandrere’, og innvandrede kvinner spesielt, konstrueres som ‘ulikestilte’ idet de forstås som arbeidsledige og undertrykte. Jeg benytter meg av Drude Dahlerups begrepspar likhet-forskjell, Nancy Frasers prinsipper for rettferdighet og Avtar Brah minoriseringsbegrep for å studere hvilke mulige konsekvenser partienes forestillinger av innvandrede kan ha for likhet og ulikhet, og finner at det reproduseres ontologiske antakelser om hvem innvandrede er og at innvandrede forstås som ulikestilte på bakgrunn av iboende kulturelle egenskaper. Partiene skaper ikke rom for alternative forståelser av likestillingsbegrepet, og gir ikke innvandrede annen mulighet enn å tilegne seg verdien likestilling for å kunne bli ‘norsk’. Partiene fryser dermed innvandrede fast i en minoritetsposisjon, og reproduserer de samme forestillingene som de ønsker å kritisere: ‘den ulikestilte innvandreren’. Sommeren er tilsynelatende forbi, men vi benytter anledningen til å mimre litt. I juli 2017 var KUN med samarbeidspartnere til stede på urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Manndalen i Troms. Med festivalens største arrangementstelt var Skeiv Lávvulounge et viktig og synlig bidrag på festivalen.
Riddu Riđđu hadde 6000 besøkende, og barn, ungdom og voksne fant veien inn i Skeiv Lávvulounge. Her kunne man spinne lykkehjulet og få (fun)facts om kropp, kjønn, og seksualitet i premie, lese informasjonsmateriell, eller få kondomer og glidemiddel, kjeks og brus. Veggene var tapetsert med pride/trans/sápmi pride-flagg, og det var glitter til alle som ville skinne litt ekstra. Bidragsytere var Elisabeth Stubberud (KUN), Dávvet Bruun-Solbakk (aktivist, Norge), Stine H. Bang Svendsen (førsteamanuensis, NTNU), Timimie Märak (aktivist, Sverige), Anne Olli (aktivist, Finland) og Ane Hedvig Heidrunsdotter Løvold (forsker, Norge). Sammen bemannet vi lavvuen, drev seksualitetsopplysning for barn, ungdom og voksne, arrangerte debatter, panelsamtaler og workshops, og ikke minst glitret barn og voksne som stakk innom. I tillegg delte vi lávvuen med Idja Club som stod for den svært dansbare underholdninga etter leggetid, og Jarmos Kjøkken som bidro med en teaterperformance litt utenom det vanlige. Vi takker Fylkesmannen i Troms for finansiering til dette prosjektet, Riddu Riđđu for gjestfriheten, og håper å kunne komme tilbake senere. Skeive samer trenger synlighet i Sápmi, og Sápmi trenger skeive samer. Vi vil også rette en stor takk til følgende organisasjoner som bidro med informasjonsmateriell og premier til de som spant lykkehjulet:
Takk også til Anne Henriette Hætta Reinås som bidro på panelsamtale om å være skeiv og samisk. Vil du lese mer om Skeiv Lávvulounge? Vi fikk medieoppslag på Riddublog og i Ságat. Vi er så heldige å ha fått tildelt hvert vårt masterstipend fra KUN, for arbeidet med våre masteroppgaver som skrives i et utvidet likestillingsperspektiv. Kristine sin oppgave handler om hvordan likestinningsbegrepet brukes i konstruksjonen av ”det norske” i innvandringsdiskursen vi finner i partiprogram. Aurora skriver om aldersbestemmelsespraksisen som er relevant for enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge, der alder som en sosial, geografisk, historisk og kulturell konstruksjon kan skape utfordringer i vurderingen av alder.
Gjennom vårt opphold på KUN i Steigen, har vi møtt ansatte med stor faglig kompetanse som har bistått oss i den videre utviklingen av våre masterprosjekt. Vi har fått nye og nyttige perspektiv som har åpnet opp for flere nyanser i våre prosjekt. Ved at de ansatte har ulik faglig bakgrunn har de kunnet bidra med kompetanse fra ulike forskningsfelt og hvordan det jobbes med likestilling i ulike sektorer i Norge. Vi har også fått se sammenhengen mellom kunnskapsproduksjon og hvordan dette omgjøres til reelle likestillingstiltak og initiativ. Vi føler oss veldig privilegert som har fått bli kjent med de herlige menneskene her på KUN, både de som jobber i Steigen og i Steinkjer. Store deler av tiden har vi fått anledning til å jobbe med våre egne prosjekt. Det har vært utrolig verdifullt å få sitte og skrive i rolige omgivelser over en så lang periode. Men disse omgivelsene begrenser seg ikke bare til innendørsaktivitet. KUNs lokaler ligger tett inntil fjorden, omringet av et fantastisk fjellandskap som kunne gjort enhver inspirert. Vi har tilbrakt masse tid utendørs med flere fjellturer, sykling langs fjorden og kajakkpadling på havet. Vi har blitt svært varmt tatt imot både på og utenfor KUN. Nå skal vi snart vende snuta sørover og forlatte dette fantastiske stedet for å igjen innta lesesalen og jobbe videre med våre masterprosjektet – mange erfaringer og perspektiver rikere! Tusen takk til Mari, Elisabeth, Lindis, Mari, Karin, Marthe, Linn, Kåre, Deniz, Lene, Henning og Eva. Vi kommer tilbake... Du kan ikke velge annet enn det du vet om og som du anser som mulig for deg selv. Kjønnstradisjonelle valg er et av de største hindrene for å få mer mangfold inn i bedrifter og helseinstitusjoner.
Første steg i karrierevalget nærmer seg for unge i hele landet og vi kan stort sett forutsi hvordan det fordeler seg på fag. Fremdeles er det slik at de fleste gutter velger typiske guttefag og de fleste jenter typiske jentefag. Kun fem prosent av dem som velger en yrkesfaglig studieretning velger utradisjonelt. Også i høyere utdanning finner vi det samme mønsteret, men med en del endringer for eksempel på legestudiet og jusstudiet. I mens vi så en utjevning av de kjønnsdelte utdanningsvalgene fram mot 90-tallet, ser utviklingen ut til å ha stoppet opp. De som har valgt utradisjonelt er jenter og i liten grad guttene. Kjønnstradisjonelle valg er et av de største hindrene for å få mer mangfold inn i bedrifter og helseinstitusjoner. Høsten 2016 sto KUN for det faglige innholdet i samling for rådgivere og karriereveiledere i Nord-Trøndelag. Her diskuterte vi hvordan kjønn påvirker ungdommers valg av studieretning og yrke og hvorfor dette er et problem. Nord-Trøndelag elektrisitetsverk - en av fykets største bedrifter, påpekte at de ønsker flere jenter i organisasjonen og at mangfoldig kompetanse blant de ansatte er viktig for å møte framtidas utfordringer. De trenger gode hoder og ulike erfaringer for å utvikle framtidens teknologi, samtidig som de tradisjonelt har rekruttert best blant menn. Derfor har de satt i gang flere tiltak for å rekruttere bredere og ber Fylkeskommunen om flere jenter blant kandidatene til lærlingeplass. En av forklaringene på de kjønnsdelte valgene er at mannsdominerte og kvinnedominerte miljøer virker selvforsterkende – det å søke seg inn i et miljø hvor man blir i minoritet kan for mange virke lite attraktivt og det finnes få rollemodeller. Likevel er det noen som gjør det – innledere fra organisasjonen Kvinner i utradisjonelle yrker og prosjektet menn i helse har førstehånds kunnskap om hvorfor. Begge løftet fram interesse for faget og yrkesstolthet som viktige grunner til at de trives i yrket sitt, og at skulle de ha valgt tradisjonelt, hadde dette vært muligheter de hadde gått glipp av. J eg valgte å bli elektriker fordi jeg liker å få ting til å virke – tenk den følelsen det er å slå på lyset i et rom første gang og vite at du har fikset det! Kvinnelig elektriker Det var ikke i tankegangen min at jeg kunne velge helsesektoren, men jeg fikk tilbudet og nå trives jeg kjempegodt! Mannlig sykepleier, deltaker i «Menn i helse» Karrierevalg handler ideelt sett om å optimalisere dine muligheter og utnytte ditt potensiale. Likevel kan du ikke velge annet enn det du vet om og som du anser som mulig for deg selv. Her virker kjønn inn, og her kan også rådgivere og karriereveiledere påvirke. På spørsmål om de har et kjønnsperspektiv i veiledninga svarte over halvparten av deltakerne på rådgiversamlinga at de gir veiledning uavhengig av kjønn, noe som er i tråd med forskning på feltet. De fleste ønsker å behandle alle ut i fra sine individuelle forutsetninger, og ikke la gruppetilhørighet spille inn i møtet med den enkelte. I praksis vil dette ofte innebære at verken det kjønnsdelte arbeidslivet eller kjønnsdelte yrkesvalg blir tematisert. Elevens eget valg utfordres i det hele tatt lite, og vi ser en tendens til at rådgivere er tilbakeholdne med å stille kritiske spørsmål eller på andre måter rote med elevenes frie valg. Vi vil påstå at om du ønsker å veilede uavhengig av kjønn, er det nødvendig å synliggjøre og diskutere de kjønnede samfunnsstrukturene, nettopp for å gi et bedre utgangspunkt for å ta bevisste valg. Rådgiveres nøytralitet kan være med på å reprodusere forskjellene, fordi strukturene som påvirker de unges valg forblir skjulte. Hvordan kan man så ta opp sammenhengen mellom kjønn og yrkesvalg på en god måte i karriereveiledning? Første skritt er å anerkjenne problemet. Det er mange som allerede jobber godt med temaet, og å se til dem som har gode tiltak å vise til er en god start for å utvikle metoder i egen praksis. Vi ønsker alle elever og veiledere lykke til videre! av Karin Hovde |
Fagområder
All
Om oss
Ansatte English Last ned KUNs logo her Publikasjoner Kalender Dette tilbyr vi Prosjekter Likestilingspodden Nyhetsbrev Arkiv
June 2024
|