|
Norges urfolk, samene, feirer i dag 6. februar samefolkets dag. Og feiringen i år er spesiell. For nøyaktig 100 år siden, den 6. februar 1917, holdt samene sitt første landsmøte i Trondheim, i stor grad takket være Elsa Laula Renberg (1877-1931), en pioner og forkjemper for samers politiske rettigheter så vel som samiske kvinners deltagelse i politikken. 100-årsmarkeringen er en viktig historiske begivenheten som markeres med et storstilt jubileum i Trondheim fra 4. til 12. februar, hvor landsmøtet og samisk historie, så vel som samtidig kunst, kultur og politikk løftes frem og feires. Og det er gode grunner til å feire. Festivalen i Trondheim viser med all tydelighet sterke og levende samiske samfunn fra nord til sør og på tvers av landegrensene østover. Samtidig finnes det en kollektiv ballast på grunn av historiske traumer som mange samer, og nordmenn, også i dag preges av, og som ikke bør glemmes i disse jubileumsdager.
Elsa Laula Renberg og samefolkets dag Da det første landsmøtet ble holdt hadde fornorskingspolitikken ovenfor samene pågått siden 1700-tallet, og med intensivert kraft fra omtrent 1850. Samisk kultur og levesett ble vurdert som laverestående og den norske stat jobbet systematisk, målrettet og lenge for å få samene til å legge bort sitt språk og endre livstil, næringer, og boform. Dette hang sammen med fremveksten av sterke nasjonalstater, og målet med fornorskingen var kort og godt en svekkelse, og på noen områder tilintetgjørelse, av samisk språk og kultur (Minde 2005, Vars 2015). Fra midten av 1800-tallet slo skoleloven fast at undervisning kun skulle foregå på norsk. Mot dette bakteppet tok Elsa Laula Renberg og hennes meningsfeller i Brurskankens samiske kvindeforening initiativ til det første store samepolitiske møtet. Elsa Laula Renberg hadde allerede jobbet i flere år med å få til dette møtet. Hun ble født inn i en reindriftsfamilie og ble tidlig politisk engasjert, også i kvinnepolitiske spørsmål. Hun hadde selv utdanning, og oppfordret både kvinner og menn til å skaffe seg utdanning, og gå sammen og organisere seg (Lyngman og Dunfjeld-Aagård 2009). Selv reiste hun rundt og holdt foredrag om samiske spørsmål, blant annet om samers rett til land og vann. Tema for det møtet 6. februar 1917 i Trondheim var blant annet reinbeitesaken, lappeloven og skolesaken (se Borgen 1997 for mer om dette), og en av resultatene av møtet var at et eget samisk forslag til ny reindriftslov ble lagt frem i 1919 (Johansen 2015: 129). Deltakerne kom fra både norsk og svensk side, og rett under 30 prosent av de omtrent 150 deltagerne på det første landsmøtet var kvinner (Johansen 2015). Resultatet av Elsa Laula Renbergs arbeid var altså blant annet møtet som danner grunnlaget for feiringen av samefolkets dag, og jubileumsuka Tråante 2017 (Tråante betyr Trondheim på sørsamisk). De av Maddams lesere som befinner seg i nærheten av Trondheim mellom 4. og 12. februar har med andre ord en gylden mulighet til å sette seg inn en sentral del av Norges og Sápmis/Sábmes/Saemies[1] historie, og en historie som er særlig interessant også i et samtidig perspektiv og et kjønnsperspektiv. Samiske liv i dag Samtidig som dagen i dag er en festdag, er det ikke til å komme fra at både Norge og Sápmi/Sábme/Saemie som nasjoner fremdeles i dag har store utfordringer. Fornorskningen har medført svekkelse og dels vandalisering av samisk språk og kultur. Langt inn på 1960-tallet, og kanskje også senere, fikk blant annet lærere på skoler i Finnmark beskjed om å «passe på at barna aldri snakket samisk eller finsk, (…) heller ikke i friminuttene eller før og etter skoletid» (Minde 2005: 11). Språk og kulturell tilhørighet skulle altså gjemmes bort og glemmes. Beskjeden var at skulle man klare seg i Norge, så måtte man bli norsk. Samtidig som fornorskingspolitikken fremdeles har dyptgripende effekter i samiske samfunn, usynliggjøres dette i majoritetssamfunnet. Det reproduseres blant annet stadig en forestilling blant majoritetsbefokningen om at Norge var et etniske og kulturelt homogent samfunn før de første bølgene med arbeidsinnvandrere og flyktninger kom på 1970-tallet. Hver gang denne påstanden fremsettes, så glemmer man tilstedeværelsen og historien til urfolk og nasjonale minoriteter i Norge. Og ved å glemme dette, så risikerer man samtidig å utsette nye minoriteter for nye varianter av fornorskingspolitikk, eksempelvis gjennom fravær av morsmålsundervisning i norsk skole. Effektene av fornorskingspolitikken manifesterer seg på forskjellige måter, også i dag. Samer opplever fortsatt å bli krenket og diskriminert på bakgrunn av sin etnisitet i større grad enn majoritetsbefokningen (Hansen 2012). Nesten halvparten av samiske kvinner rapporterer å ha opplevd emosjonell, fysisk eller seksuell vold (Kramvig 2016, Eriksen m.fl. 2015). Skeive samer blir fortsatt diskriminert i mange samiske samfunn, og Kautokeino menighetsråd vedtok i 2016 å stenge dørene for homofile og lesbiske som ønsker å gifte seg (NRK Sápmi 2016). I løpet av det siste året har vi også opplevd at en rekke samer har stått frem i media med sine personlige fortellinger om seksuelle overgrep (VG Helg 2016). Samtidig har det vært tabubelagt å prate om skader og smerter på grunn av fornorskningen, både i og utenfor samiske samfunn (Mikkelsen 2016). For mange samer har fornorskingspolitikken resultert i selvfornektelse, selvfornedrelse, selvhat og skam (Nergård 2013). Og som feminister har vi gode forutsetninger for å forstå disse mekanismene: vi vet godt at vi, som samfunn og enkeltmennesker, påvirkes av de livsvilkårene vi lever under. Og når vi lever i strukturer som diskriminerer med utgangspunkt i kjønn, etnisitet, seksuell orientering, funksjonsevne, eller annet, så kan det være styrende for hvordan vi forstår oss selv og gruppene vi inngår i. Det å organisere seg, og snakke åpent om de personlige og politiske konsekvensene av historisk og samtidig diskriminering er en nødvendighet. Foreløpig har samenes egne fortellinger om fornorskningens konsekvenser, og beretninger om tap, smerte, skam, mestring og håp, i liten grad fått oppmerksomhet og anerkjennelse. I motsetning til i mange andre land har det ikke vært arenaer eller mottakere for disse fortellingene på grunn av fornorskingen, og tausheten har fått råde i Norge og Sápmi/Sábme/Saemie. Det er derfor viktig å jobbe seg bort fra historiske stigma, og skape nye arenaer for samtale. Mange steder i verden har man etablert sannhets- og forsoningskommisjoner som et steg på veien for å rette opp gammel urett. Dette er foreløpig ikke gjort i Norge, selv om enkelte politiske partier har tatt til orde for at det er på tide å etabler slike sannhets- og forsoningskommisjoner også her. Kanskje kan 100-års jubileet være en anledning til å åpne opp for fortellinger og erfaringer som vi frem til i dag i liten grad har villet forholde oss til, både i det norske og det samiske samfunnet? O kanskje kan vi som nasjoner skape og utvikle arenaer for forsoning og gjenoppretting, og slik bygge videre på pionerarbeidet i Elsa Laula Renbergs ånd? Av Elisabeth Stubberud, KUN, og Anne Kalstad Mikkelsen, Árran- julevsámeguovdásj /lulesamisk senter Først publisert hos Maddam.no 6. februar 2017 Læhkoeh biejjine – Vuorbbe biejvijn – Lihkku beivviin – Gratulerer med dagen! Referanser Borgen, Peder (1997) Samenes første landsmøte 6.-9. februar 1917, Trondheim: Tapir Eriksen, Astrid, Ketil Lennart Hansen, Cecilie Javo og Berit Schei (2015) ‘Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study’ i Scandinavian Journal of Public Health, vol. 43, issue 6 Johansen, Siri Broch (2015) Elsa Laula Renberg. Historien om samefolkets store Minerva, Karasjok: ČálliidLágádus Lyngman, Susanne og Lisa Dunfjeld-Aagård (2009) ‘Samenes første landsmøte’, Digitalt Museum og Stiftelsen Saemien Sitje. Hentet 25. januar 2017 fra https://digitaltmuseum.no/011085442864/samenes-forste-landsmote-1917 Gaski, Harald (2016) ‘Samenes Historie’ i Store norske leksikon. Hentet 25. januar 2017 fra https://snl.no/samenes_historie. Hansen, Ketil Lenert (2012) Likestillingsstatus blant samer. En kunnskapsstatus. Likestillingsutvalget / Universitetet i Tromsø Kramvig, Britt (2016) ‘Vi må lytte til samiske voldsofre’ i Kilden Kjønnsforskning. Hentet 02. februar 2017 fra http://kjonnsforskning.no/nb/2016/10/vi-ma-lytte-til-samiske-voldsofre Minde, Henry (2005) ‘Fornorskninga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger?’ i Gáldu Cála, nr. 3/2005 Mikkelsen, Anne, Kalstad (2016) ‘Taushet ,tabuer og tapte ansikter– Angår det oss?’ i Bårjås, Árrans populærvitenskapelige tidsskrift. Nergård, Jens-Ivar (2013) «Fremmedgjøring av samisk selvforståelse» i Erkjenn fortid – former framtid. Red. Johnsen, Tore og Skum, Line. Stamsund: Orkana NRK Sápmi (2016) ‘Soknepresten kunngjorde i gudstjenesten at han ikke godtar homoekteskap’ publiser 18. April. Hentet 25. januar 2017 fra https://www.nrk.no/sapmi/soknepresten-kunngjorde-i-gudstjenesten-at-han-ikke-godtar-homoekteskap-1.12906659 SNL (2017) ‘Sápmi’ i Store norske leksikon (SNL). Hentet 3. februar 2017 fra https://snl.no/S%C3%A1pmi. Vars, Laila Susanne (2015) ‘Fornorskning og forsoning sett fra et samepolitisk perspektiv’ i Assimilering og motstand – Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 frem til i dag. NOU: 7 VG Helg (2016 ‘Den mørke hemmeligheten’, publisert 11. juni. Hentet 25. januar 2017 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tysfjord-saken/den-moerke-hemmeligheten/a/23706284/ [1] Betegner samisk bosettingsområde på nord-, lule- og sørsamisk. Normalt sett regner man med Nord-Norge, Trøndelag, deler av Trollheimen og Femundstraktene, Kolahalvøya i Russland, Lappland i Finland og Norrland i Sverige (SNL 2017)
0 Comments
Seksuell trakassering er en del av skolehverdagen for ungdom flest. Likevel opplever mange at samtykke og seksuelle grenser er noe som i liten grad snakkes om i skolen.
En undersøkelse blant elever i videregående skole i Sør-Trøndelag fra 2014 fant at mer enn tre av fem ungdommer hadde opplevd seksuell trakassering det siste året. Trakasseringen omfattet et spekter av handlinger fra kjønnsrelaterte skjellsord og seksuell ryktespredning til digital trakassering og tvang til fysiske handlinger. Rundt halvparten av guttene og 34 prosent av jentene i studiet oppga at de selv hadde trakassert noen i løpet av året. Disse dramatiske tallene har støtte i fortellingene vi har fått fra ungdommer. Likestillingssentrene KUN og Reform har de siste årene gjennomført flere voldsforebyggende prosjekter mot ungdom i ungdomsskole og videregående utdanning. I sommer og høst holdt vi, med støtte fra ExtraStiftelsen, workshopen Sommerflørt? for unge på sommerleirer og i Ungdommens fylkesting. Da vi spurte ungdommene om de hadde overvært seksuell trakassering i skoletiden, fløy hendene i været. Ungdommene forteller at seksuell trakassering er vanlig. I skoletiden kommer den i form av tafsing i korridorer, seksuelle kommentarer og, ikke minst, ryktespredning og bildedeling på sosiale medier. Gjennom øvelser og diskusjoner i Sommerflørt? workshopene så vi at mange har ulike oppfatninger av hvor grensene går. Ungdommene forteller også om ulike normer for og forventninger til gutter og jenter. Mange forteller om erfaringer med intime bilder som deles uten samtykke. Det er ingen tvil om at det eksisterer en usunn kultur for bildedeling, hvor hensyn til og konsekvenser for den det er bilde av er lite tematisert. Å få tilsendt nakenbilder man ikke har bedt om er også vanlig blant ungdommene. -Uønskede «dick pics» er bare det verste! utbrøt en jente på en av workshopene. Erfaringene våre fra Sommerflørt? og tidligere undervisningsopplegg peker på en veldig viktig ting: Ungdom ønsker å snakke om samtykke, seksuelle grenser og trakassering. Til tross for klar tale fra de unge, uteblir den helhetlige innsatsen mot seksuell trakassering i skolen. Blant ungdommene vi møtte, hadde få hatt skoleundervisning om temaet. Både myndigheter og skoleverket er opptatt av å forebygge mobbing og bedre elevenes læringsmiljø, men seksuell trakassering blir ofte ikke sett på som alvorlig nok til å framheves særskilt. Når fokuset på seksuell trakassering uteblir, forsvinner også diskusjoner om kjønn og seksualitet fra det forebyggende arbeidet mot mobbing. Dermed mister vi fokus på hvordan mobbing rammer ulikt og hvordan ulike former for trakassering har forskjellige konsekvenser. «Homo» og «hore» er fortsatt de mest brukte skjellsordene blant ungdom. Dette er klart kjønnede mobbeord, som sender en beskjed om hvordan unge mennesker skal få lov til å uttrykke sitt kjønn og sin seksualitet. Denne verbale seksuelle trakasseringen innskrenker ungdoms handlingsrom og kan påvirke helsen negativt. Slåtten (2016) fant eksempelvis at ungdommer som utsettes for homoskjellsord i en mobbesituasjon har økte depressive symptomer sammenlignet med andre. Det er ikke tilfeldig hvem og hvordan seksuell trakassering rammer. Undersøkelsen fra Sør-Trøndelag viste at jenter var klart mer utsatt for seksuell tvang, krav om seksuelle tjenester og ubehagelige kommentarer på kropp, mens langt flere gutter enn jenter opplevde å få homonegative kommentarer rettet mot seg. Skeive ungdommer og gutter med minoritetsbakgrunn var generelt mer utsatt for seksuell trakassering og bruk av tvang enn andre ungdommer. Sist, men ikke minst: Uønsket deling av nakenbilder og fysiske former for seksuell trakassering er et seksuelt overgrep og rammes av straffeloven. Dette er nok en grunn til at seksuell trakassering må løftes fram som et eget tema i mobbearbeidet, ikke skyves bort. Ungdommene vi har møtt har henvist til Skam og Noras oppgjør med Williams bror når vi har diskutert lagring og deling av nakenbilder. All ære til Skam som setter temaet på dagsorden og gir sårt tiltrengt kunnskap, men vi kan ikke være avhengig av at ungdom skal se Skam for å lære om sine rettigheter. Dette burde de få kunnskap om på skolebenken. Retten til en skolehverdag uten seksuell trakassering handler om retten til seksuell og kroppslig integritet. Derfor trenger vi å lære ungdommer om forskjellen på flørting og trakassering. Vi må snakke med dem om og utfordre normer for kjønn og seksualitet. Vi må skape rom til å reflektere over egen språkbruk, holdninger og atferd. Vi må gi de unge konkrete verktøy til å gripe inn når de ser trakassering. En slik innsats krever politisk prioritering. Så kjære myndigheter og skoleverk, gi et skikkelig løft til forebygging av seksuell trakassering i grunnopplæringen! KUN og Reform lover å løfte med dere. av Hedda Hakvåg, Kris Bue og Daniel Getz, Reform ressurssenter for menn og Linn Cecilie Rotvold Bylund og Marte Taylor Bye, KUN Hatefulle ytringer har alvorlige konsekvenser for enkeltindivid, grupper og samfunnet som helhet. Det framgår av kunnskapsstatus som KUN har utført i samarbeid med Institutt for samfunnsforskning.
På oppdrag fra Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet har KUN skrevet et av tre kunnskapsgrunnlag om hatefulle ytringer, med fokus på forskning om hat, diskriminering, mobbing og trakassering, og konsekvensene av disse. Rapporten Hatefulle ytringer. Delrapport 2: Forskning på hat og diskriminering ble lansert under regjeringens presentasjon av sin strategi mot hatefulle ytringer. - Minoritetsgrupper er mer utsatt for negative og krenkende ytringer enn befolkningen forøvrig. (KUNs rapport 'Forskning på hat og diskriminering) De siste årene har hatefulle ytringer blitt aktualisert som et viktig demokratisk spørsmål på den offentlige og politiske dagsordenen. Likevel finnes det foreløpig lite forskningsbasert kunnskap om hatefulle ytringer i norsk sammenheng. Denne rapporten har som formål å samle, oppsummere og vurdere forskning som belyser sammenhengen mellom hatefulle ytringer og diskriminering, mobbing og vold på den ene siden, og forskning om konsekvenser for samfunnet og for de gruppene som er utsatt på den andre siden. Den kunnskapen som finnes avdekker at minoritetsgrupper, slik som etniske- og religiøse minoriteter, lesbiske, homofile, bifile og transpersoner og personer med nedsatt funksjonsevne, er mer utsatt for negative og krenkende ytringer enn befolkningen ellers. Hatefulle ytringer og hatkriminalitet har også alvorlige negative konsekvenser for dem som utsettes. Det kan være snakk om psyiske plager og at friheten til å ferdes og ytre seg i det offentlige rommet begrenses. Frykt og tilbaketrekning fra offentligheten rammer ikke bare dem som selv utsettes for hatefulle ytringer, men også andre som tilhører samme minoritetsgruppe. I sin ytterste konsekvens kan hatefulle ytringer motivere til og legitimere vold. For å få et dekkende bilde av hva hatefulle ytringer er, hvem som rammes, hvordan det oppleves og hva som kan gjøres for å forhindre og forebygge slike former for diskriminering, er det nødvendig med en betydelig forskningsinnsats. "Hatefulle ytringer (...) kan ha direkte konsekvenser for den eller de som utsettes, (...) og mer indirekte konsekvenser på gruppe- og samfunnsnivå" - Helga Eggebø Rapportene ble lansert samtidig som regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 21. november 2016. Under laseringen understreket Helga Eggebø at hatkriminalitet og hatefulle, uønskede og krenkende ytringer kan ha konsekvenser på flere nivåer. Det kan ha direkte konsekvenser for den eller de som utsettes, i form av psykisk stress, begrenset bevegelses- og ytringsfrihet og frykt. Og det kan ha mer indirekte konsekvenser på gruppe- og samfunnsnivå ved at enkelte grupper trekker seg tilbake fra offentlig debatt. Også Cora Alexa Døving, som kommenterte på rapportene, trakk frem konsekvensene av indirekte opplevelser av hatytringer, og pekte på at det finnes få studier av konsekvensene av å observere hatytringer, og slik indirekte utsettes. Hun trakk også frem at underrepresentasjon av minoriteters stemmer i offentligheten er et alvorlig demokratisk problem. - Hatytringer er angrep på medmennesker Under lanseringen påpekte statsminister Erna Solberg at "hatytringer er angrep på medmennesker fordi de er den de er, eller fordi de har ytret seg offentlig med klare og tydelige holdninger. Og ingen av delene er akseptable". De overordnede målene i regjeringens strategi er å:
Blant de konkrete tiltakene i regjeringens strategi er videreføring av stopp hatprat-kampanjen, felles veileder for politiets registrering av hatkriminalitet, nasjonal statistikk om hatytringer, fremme mangfold i mediene gjennom direkte og indirekte økonomiske virkemidler, samt en rekke forskningstilak med vekt på antisemittisme, nedsatt funksjonsevne, og hatytringer på nett. Vi i KUN er glade for at hatefulle ytringer prioriteres politisk, og ser frem til å følge regjeringens arbeid på dette feltet. Hatefulle ytringer:
Sikkerhetsarbeid og familiearbeid i det nasjonale bo – og støttetilbudet for unge utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold
Unge i Norge utsettes for tvangsekteskap og æresrelatert vold. For noen er situasjonen så truende at de søker plass i det nasjonale bo- og støttetilbudet. Botilbudet tilbyr beskyttelse og hjelp til å håndtere det å leve atskilt fra familien. Hvordan håndteres de unges savn etter familien i botilbudene, med tanke på at beboerne selv i stor grad er ansvarlige for å ivareta egen sikkerhet? Basert på intervjuer med beboere og ansatte i botilbudet og representanter fra politiet og familievernkontoret, tar rapporten for seg utfordringer og muligheter i skjæringspunktet mellom sikkerhetsarbeid og familiearbeid. I botilbudet bor de unge i sikret bolig, og får oppfølging av ansatte, som er samtalepartner og hjelper dem med det praktiske. Sikkerhetsarbeidet i botilbudet innebærer både fysiske tiltak og arbeid med den unges evne til å vurdere risiko og å ta valg som ivaretar egen sikkerhet. Familiearbeidet innebærer først og fremst samtaler mellom ansatte og beboere, og retter seg mot bearbeidelse av savn og negative følelser for familien. Familiearbeidet kan også innebære kartlegging av positive minner og eventuelle ressurs-, og støttepersoner i familien. Beboerne opplever mange praktiske utfordringer knyttet til sikkerhetstiltakene, og mange synes det er vanskelig å måtte skjule sin identitet for omverdenen. Blant de ansatte i botilbudet og i politiet, beskrives beboeres skjulte kontakt med familien som en hovedutfordring i sikkerhetsarbeidet. Det er noe ulik praksis i de ulike regionene. I flere av botilbudene fremhever de ansatte at en åpen dialog med beboerne er et viktig verktøy for å unngå skjult kontakt. I politiet vektlegger enkelte distrikter tett kontakt mellom familien og politiet som et viktig trusseldempende tiltak, mens andre ikke er i kontakt med beboeres familier. Familievernkontoret på sin side, understreker at de representerer et til dels uutnyttet potensial som kontaktinstans for familier og som et sikkert koblingspunkt mellom beboer og familie når beboer ønsker det, og sikkerhetsvurderingen tillater det. Rapporten avsluttes med anbefalinger for videre fagutvikling og samarbeid mellom de ulike aktørene på området. Rapporten er skrevet av KUN på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Les Bufdirs presentasjon av rapporten her. Vi møtes av bilder overalt i vår hverdag. Bilder er med på å forme hvordan vi ser på verden. Av de 100 første bildene som kommer opp når du bilde-googler ‘trønder’, er atten av kvinner. Fire av dem har løsbart. Hva sier dette oss om den typiske trønderen? Hvorfor så få kvinner? Det er lett å gå i fella og bruke bilder som utilsiktet formidler et annet budskap enn det man ønsker.
Den gode nyheten er at det også går an å bruke bildenes kraft til sin fordel! I august feiret vi KUN 25 år i Steigen, og i Steinkjer markerte vi jubileet med å tilby kurs med en av våre helter og Sveriges hotteste navn innenfor inkludering og likestilling, Tomas Gunnarsson. Selfieskole for ungdomsskoleelever og kurs med fotografen, bloggeren og kjønnsteoretikeren var vår gave til vår vertskapskommune, samarbeidspartnere og andre som ønsker å endre verden – eller i hvert fall gå i takt med den. Rundt tre hundre deltakere lot seg overraske, underholde og sjokkere av Tomas' foredrag, og flere fikk prøve seg både på å instruere fotoobjekter og å analysere bilder. Prøv selv! Sånn kan du begynne hvis du vil se på din egen bildebruk:
Sjekk ut Gävle kommunes bildehåndbok for flere tips! Tomas Gunnarsson er utdannet innenfor kjønnsteori, journalistikk og fotografi, og har grunnlagt bloggen Genusfotografen. I bloggen analyserer han bildebruk i aviser, på hjemmesider og i reklamekampanjer. Den svenske avisa dagens nyheter løftet fram hans innlegg om kjønn og sexisme hos kleskjeden American Apparel som den viktigste bloggposten i Sverige i 2014! Tomas jobber også med undervisning i bevisst bildebruk og sammen med Gävle kommune har han laget en bildehåndbok med tips for å ta og velge ut bilder som gjenspeiler en større del av befolkningen, og å unngå å forsterke alle slags stereotypier. En attraktiv arbeidsplass har ansatte med ulik bakgrunn og kompetanse, og gjenspeiler mangfoldet i det moderne samfunnet . For å rekruttere de beste talentene og være synlig som en attraktiv arbeidsgiver, innser stadig flere bedrifter at de er nødt til å ta likestilling og mangfold på alvor.
KUN tilbyr innsikt i:
Vi bruker ulike metoder, som foredrag, workshops, kartlegginger, prosessledelse, veiledning og serviceavtaler. Last ned brosjyren "Vær en attraktiv arbeidsplass" Muligheter må skapes Mangfold gir muligheter for godt arbeidsmiljø. En mangfoldig gruppe ansatte gir også ulike innfallsvinkler og ideer, og dermed bedre innovasjon.Men for å få frem ulike synsvinkler og erfaringer fra alle i organisasjonen, må man arbeide med å fremme godt arbeidsmiljø, likeverd og like muligheter. Oppfylle sertifiseringskrav Likestilling mellom kjønnene og anstendig arbeid og økonomisk vekst er to av FNs 17 bærekraftmål. Mange bedrifter forplikter seg gjennom sertifiseringsordninger for bærekraft og samfunnsansvar. Dette innebærer blant annet å forebygge diskriminering og trakassering blant ansatte. Samfunnsansvarsbegrepet/CSR peker på bedriftens rolle i samfunnsutviklinga. Hvordan kan for eksempel bedrifter i distriktet motvirke at kvinner og menn med høyere utdannelse velger å bli boende i byene etter studietida? KUN kan hjelpe med dette Kontakt oss om du vil vite mer! Vi har samarbeidet med: Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk Statens Vegvesen Arena Smart Grid Services og Kunnskapsparken Nord-Trøndelag Cermaq Norway av Karin Hovde Debatten om netthets handler om troll og heltinner - en kamp mellom det gode og onde. KUN-rapporten "Erfaringer med digitale krenkelser i Norge" viser et litt annet bilde.
Den offentlige debatten om digitale krenkelser er preget av stereotyper. Vi maler fram et bilde av «nettroll» som lavt utdannede, ubegavede menn som får utløp for frustrasjon over egen lave sosiale status ved å trakassere og krenke andre. På andre siden står heltinnene – de modige kvinnene som tør å ha en tydelig stemme i offentligheten, og som kommer med kunnskapsrike og saklige ytringer. De er smarte, sterke og tåler å ta opp kampen. Mange blir overrasket når trollene viser seg å være «vanlige folk», voksne kvinner og høyt utdannede familiemenn Rapporten handler om folks erfaringer med digitale krenkelser i Norge. Den viser at bildet av troll og heltinner står sterkt, men at de konkrete erfaringene ikke alltid passer inn i dette bildet. Mange blir overrasket når trollene viser seg å være «vanlige folk», voksne kvinner og høyt utdannede familiemenn. Dessuten passer en ikke alltid selv inn i bildet av den uskyldige heltinnen. Informantene forteller at de selv kan være usaklige, skrive krenkende meldinger eller gå inn for å provosere. Paradoksalt nok er det selvbildet som heltinne som rettferdiggjør det å provosere og krenke andre tilbake. Digitale krenkelser rammer ikke bare høyt profilerte politikere, journalister eller samfunnsdebattanter. I motsetning til mye av den tidligere forskningen, har vi intervjuet vanlige mennesker som i likhet med nordmenn flest benytter seg av sosiale media og elektronisk kommunikasjon i sitt hverdagsliv. Våre funn tyder på at også begrenset synlighet i offentligheten kan ha en relativt høy pris. Flere forteller om svært omfattende og grove krenkelser etter et avisinnlegg, en bloggpost eller en Facebook-kommentar om for eksempel konflikten i Midtøsten, feminisme, overvekt, seksualitet, eller muslimer i Norge. De yngste informantene forteller om mobbing som foregår på nett og via mobiltelefon. I likhet med mobbeforskningen ellers finner vi at «homo» er et vanlig skjellsord rettet mot gutter. Unge gutter utsettes for krenkelser fordi de blogger om hverdagsliv, kjærester og mote fordi dette blir oppfatta som «jentete». Samtidig forteller de at ingen i deres aldersgruppe slipper unna den digitale mobbingen. Er man aktiv på nett vil den på et eller annet vis ramme en. Unge gutter utsettes for krenkelser fordi de blogger om hverdagsliv, kjærester og mote fordi dette blir oppfatta som «jentete» Noen forteller om digitale krenkelser som et ledd i kontrollerende og voldelige par- og familierelasjoner. Voldsutøver benytter teknologi og sosiale media til overvåkning, identitetstyveri og for å formidle trusler og krenkelser. Dette kommer i tillegg til kontroll, forfølgelse, krenkelser og psykisk og fysisk vold som utøves ansikt til ansikt. Digital vold og krenkelse er et oversett aspekt i den offentlige debatt og politikk knyttet til vold i nære relasjoner. Problematiske konsekvenser både på individ og samfunnsnivå For noen er det mest av alt plagsomt, mens andre forteller om svært negative konsekvenser for helse, selvbilde, meningsytring og bevegelsesfrihet. Noen håndterer krenkelsene ved å trekke seg tilbake fra offentligheten og begrense sin bruk av sosiale media, mens andre konfronterer dem som krenker. Alle søker en eller annen form for støtte, for eksempel fra venner og familie, eller hos offentlige institusjoner som krisesenter og politi. Den vanligste tilnærmingen er at man prøver å ikke ta seg nær av krenkelsene, men dette er ikke alltid like lett. Sosiale media og elektronisk kommunikasjon er blitt en del av hverdagslivet, og gir nye muligheter. Vi kan kommunisere på nye måter, og til enhver tid ytre, mene, bli sett og hørt. Utviklingen har imidlertid problematiske sider. Digitale krenkelser må tas på alvor som et samfunnsproblem som krever politiske tiltak og løsninger – ikke bare oppfordringer til en individuell kamp mot nettrollene. Det karikerte bildet av trollene kan dessuten rette søkelyset mot bare de mest ekstreme tilfellene av krenkelser mot høyt profilerte personer, slik at resten overlates til seg selv. Innlegget ble først publisert i Nettavisen, 6. januar 2016. av Helga Eggebø Korleis er det å leva som lesbisk, homofil, bifil eller transperson på bygda? Har fagfolka i kommunane den kompetansen dei treng for å møta alle på ein god måte? Svara finn du i forskingsrapporten Skeiv på bygda.
«Vi vet at de som sliter med å føle seg «annerledes» ofte enten flykter til hovedstaden eller inn i dødens åpne armer […] Vi er en liten kommune, vi trenger alle som bor her», skreiv Erlend Elias Bragstad i ein kronikk på NRK-ytring. Det er vanleg å oppfatta bygda som ein vanskeleg stad å bu for lhbt-personar. Her er det ofte ingen interesseorganisasjonar eller skeive nettverk. Bygda er prega av lite mangfald og konservative haldningar, og bygdesladderet går særleg ut over dei som er annleis. Byen på den andre sida, er tolerant, moderne og mangfaldig. Her går det an å finna nettverk og sosiale møtestader for likesinna. Forskingsrapporten «Skeiv på bygda», utarbeidd av KUN på oppdrag frå Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, går bakom desse mytane og undersøkjer korleis det er å vera lhbt-person på bygda. Rapporten er basert på intervju med 24 unge menneske frå distrikta i heile Noreg. "Det handlar gjerne ikkje om vond vilje, men at fagfolk manglar kunnskap og ikkje veit korleis dei skal møta lhbt-personar på ein god måte". Nokon av dei me har snakka med lever svært gode liv på landsbygda. Dei fortel om gode kultur- og fritidstilbod, fantastisk natur og trygge lokalmiljø. Dei trivst på bygda, og opplever at det er eit større mangfald her enn i byen: I byane omgår ein folk som er meir eller mindre like seg sjølv, men på bygda har ein relasjonar til folk i alle aldrar og med ulik bakgrunn. Det at alle kjenner alle kan også vera ein fordel. Når alle veit at ein er lesbisk slepp ein "å koma ut" kvar gong ein møter nye menneske. Andre informantar fortel om vonde erfaringar med mobbing, trakassering og utestenging. Dei er einsame og oppfattar at det er lite toleranse i bygda for å vera annleis. Slike erfaringar gjer at dei ønskjer seg til byen og flyttar dit så snart dei kan. Ungdomskulen ser ut til å vera ei særleg vanskeleg tid for mange. "Forskinga viser at skeive ungdommar blir ramma særleg hardt av kjønnsbasert trakassering". Det er godt dokumentert at skjellsord blant ungdom ofte er kjønnsspesifikke. Hore og lesbe er vanlege skjellsord brukt om jenter, medan homo er eit utbredt skjellsord brukt om gutar. På denne måten straffar ein dei som på ein eller annan måte bryt dei rådande kjønnsrollemønstra. Undersøkingar viser at skeive ungdommar blir ramma særleg hardt av kjønnsbasert trakassering. Men alle ungdommar blir ramma i den forstand at trakasseringa reduserer handlingsrommet og fridomen til å vera seg sjølv, uavhengig av kjønn og seksuell orientering. Det er viktig å understreka at fleirtalet av lhbt-personar lever gode liv. Samtidig viser forskinga overrepresentasjon av helseplager som depresjon, angst, sjølvmord og rusproblem. Lærarar og helse- og sosialarbeidarar møter ofte sårbare menneske i utsette livssituasjonar. Mange av dei skeive ungdommane me har snakka med har møtt lite forståing og kunnskap i møte med skulen og helsevesenet i bygda. Det handlar gjerne ikkje om negative haldningar, men at fagfolk manglar kunnskap og ikkje veit korleis dei skal møta lhbt-personar på ein god måte. "Skal ein hindra fråflytting er det nødvendig med inkluderande lokalsamfunn og stor takhøgde for ulike menneske. Utan mangfald døyr bygda." Kunnskap er viktig for å kunne tilby ein god og trygg skulekvardag og gode helsetenester. Både lærarar og helsepersonell kan gjera ein viktig forskjell i enkeltmenneske sine liv. I lag med våre samarbeidspartnarar i Rosa kompetanse og Restart, har KUN organisert kurs for tilsette i skule- og helsetenester. Det vil me gjerne gjera meir av! Ta kontakt med oss for meir informasjon om føredrag og kurstilbod. Mangfald er viktig for både bygder og byar. Viss det berre er rom for éin type menneske, med éin type interesser, så vil fleire og fleire flytta. Det å vera annleis handlar ikkje nødvendigvis om seksuell orientering. Det kan like gjerne vera snakk om yrkesval, fritidsinteresser, klesstil eller meiningar. Skal ein hindra fråflytting er det nødvendig med inkluderande lokalsamfunn, ein mangfaldig befolkning og stor takhøgde for ulike menneske. Stor interesse for skeive på bygda:
– Det nyttet!
Det var konklusjonen til 16 kvinner som deltok på det første mentorprosjektet i Steigen i 2010. Åtte innvandrerkvinner og åtte bygdekvinner kom sammen to og to for å snakke om jobb, utdanning, framtidsplaner og veien inn i det norske samfunnet. Mentorordningen korter ned veien til målet, som er å inkludere innvandrere i det norske samfunn og skape nye nettverk og relasjoner i lokalsamfunnet. På bildet over ser vi Aynur og Bente, som ble kjent gjennom det første mentorprosjektet, og fortsatt holder kontakten. – Etter det første prosjektet har det blitt flere og flere prosjekt. Behovet er stort. Vi drar gjerne rundt i landet for å fortelle om prosjektet, dele erfaringer og få lokalsamfunn til å starte nye mentorprosjekt, sier Gunhild Thunem. Hun er nå prosjektansvarlig for Mentor Nordland, som skal skape et nettverk for de ulike mentorordningene i fylket, og oppfordrer interesserte til å ta kontakt. På Distriktssenterets sider kan du lese mer om hva de mener om Mentorprosjektet i Nordland. Se også intervju i Utrop fra 2015. Andre mentorordninger i NordlandDet finnes mange ulike mentorordninger man kan la seg inspirere av, som prosjektet til organisasjonen Likestilling, inkludering og Nettverk (LIN)s mentorprogram for innvandrere med høy utdannelse og Seemas talentprogram. Likestillingssenteret utga i 2011 en oversikt over mentorordninger i arbeidslivet. På oppdrag fra Nordland Fylkeskommune lager vi nå en oversikt over en del andre mentorordninger i Nordland. Disse er presentert med bilder og linker fra egne nettsider og annet informasjonsmateriell. "Nattergalen" gir forståelse og selvtillit "Nattergalen" er et tilbud til UiN-studenter på bachelorutdanningene i sosialt arbeid og barnevern, som får tilbud om å gå inn i en mentorrolle for barn med minoritetsbakgrunn ved siden av studiene. Røde Kors: Flyktningguide Frivillige flyktningguider og flyktninger kobles sammen og møtes et par timer i uka. Slik blir flyktningen kjent med språk, kultur og lokalsamfunnet. Les den inspirerende historien om Fredi, som kom som flyktning til Norge i 2004 og nå selv er flyktningeguide. Mentorprosjekt for internasjonale studenter ved Nord Universitet I oktober 2016 starter mentorprosjektet for internasjonale studenter på bachelor i sykepleie og master i sosialt arbeid. Mentorene er erfarne fagfolk tilknyttet arbeidsplasser som kan være aktuelle for studentene etter endt utdanning. Prosjektet er støttet av Tilflytningsprosjektet til Nordland Fylkeskommune. Mentor i fagopplæringa TILFAG er et prosjekt for å gi sysselsatte tilflyttere fra utlandet fagopplæring i Norge. Prosjektet omfatter rekruttering av bedrifter og kandidater til fagopplæring, motivasjonsarbeid, norskkurs og fagkurs. Prosjektet har grupper i to fag, helsearbeiderfaget for ei gruppe fra Meløy kommune, og industriell matproduksjon for ei gruppe fra Maxmat as, som videreforedler fisk. For å understøtte kandidatenes kompetanseutvikling på språk, fag og arbeidskultur omfatter prosjektet også et mentorprogram, der hver enkelt kandidat får en mentor fra egen virksomhet. Mentor og partner skal møtes minst en gang i måneden mens fagkurset gjennomføres, fra oktober til mai. Partnerne bestemmer selv tema og aktiviteter for møtene, og hovedmålet er å gjennomføre tverrfaglig eksamen og fagprøve, slik at alle partnerne får fagbrev. For mer informasjon kontakt Heidi Meland. Mentorprogrammet ved Handelshøgskolen Mentorprogrammet er et satsingsområde ved Handelshøgskolen som skal bidra til å koble studenter ved Handelshøgskolen, Nord Universitet, sammen med ledere fra norsk næringsliv. Programmet går fra høst til vår. Imigrasjons- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) gir støtte til oppstart av mentor- og traineeordninger i regi av private og offentlige organisasjoner og virksomheter. Du finner mer informasjon om dette på IMDis nettsider. Om du vet om mentorordninger som skulle vært presentert her eller om informasjonen skulle vært oppdatert ber vi om at du tar kontakt med oss så vi kan få dem med. |
Fagområder
All
Om oss
Ansatte English Last ned KUNs logo her Publikasjoner Kalender Dette tilbyr vi Prosjekter Likestilingspodden Nyhetsbrev Arkiv
June 2024
|