|
"Men hva liker du å gjøre på fritiden?"
Spørsmålet treffer ikke. Hun er blank i blikket, usikker på hva jeg spør om. Vi sitter i et slitent møterom hvor hun og 15 andre fra mottaket skal fylle ut et enkelt CV, så vi skal få litt bakgrunnsopplysninger om dem og bruke i en øvelse på hvordan jobbintervju foregår i Norge. Men her er språket langt fra godt nok til jobbintervju. Ved hjelp av han som tolker på dette bordet kommer vi fram til hva jeg spør om, og hun tar tak i ulljakken jeg har på meg. "Sånn, lage sånn, hva heter?" "Strikke, knitting?" Jeg prøver meg på norsk og engelsk, og hun nikker, gjentar. "Strikke, strikker". Jeg smiler, forklarer at jeg også liker å strikke - endelig noe vi kan møtes på. Hun faller ut igjen når vi går videre i programmet og snakker om jobb, likestilling og samfunnsforhold i Norge, selv om jeg ser at hun prøver å følge med blir blikket tomt igjen hver gang det ikke snakkes på hennes eget språk. Når det blir snakk om programmet på dag to, med busstur til Karrieresenteret, er hun usikker, trenger barnevakt, vanskelig å få til. Representanten fra mottaket griper inn, ordner, hun skal være med, ingen diskusjon. Jeg smiler, går bort - "Vi kan jo sitte og strikke på bussen, du og jeg!" - får et smil tilbake, det skjønte hun. Dag to setter jeg meg på den andre siden av midtgangen, finner fram strikketøyet når vi er oppe på fjellet. Hun ser på, smiler, spør "Hva?" og jeg forklarer at jeg strikker sokker, ullester. Finner fram sokken jeg strikket ferdig kvelden før så hun skal se hvordan de blir, jeg prøver et nytt selvstripende sokkegarn og er veldig fornøyd med fargene, mønsteret som kommer fram. Fargen interesserer henne ikke, men hun tar sokken forsiktig, kjenner på den og strekker forsiktig. De hendene har tatt i garn før, det er tydelig. Hun drar i hælmaskene igjen. "Hvordan...?" Jeg nikker, "Strikke hæl? Det er mange måter, du kan se her - " Jeg peker og forklarer, men ser at det er for vanskelig når vi bare snakker. "Neste uke kan jeg vise deg?" Vi nikker og smiler, og jeg ser at hun kikker på strikketøyet mitt flere ganger i løpet av turen. En uke senere er vi tilbake i det samme slitne møterommet, og han som er der for å snakke om Frivilligsentralen smiler til henne, det er jo hun som er så god til å strikke, sier han. Hun har bodd her i sju år, snakker nesten ikke norsk, men strikke er hun kjent for? Jeg spør om de har strikkekafé, husflidslag, noen hun kan strikke sammen med? Nei, ja, det er jo noen av damene som hadde et slikt opplegg, men om det er noe nå...? Jeg ser på henne, sier igjen at vi kan strikke på bussen dagen etter, da kan jeg vise henne, men tenker at det går vel ikke inn denne gangen heller. På butikken samme kveld ser jeg et oppslag om at husflidslaget har medlemskveld med tema "hælfelling - ta med en ferdig strikket strømpelegg og kom!" - men har jo ikke telefonnummeret og aner ikke hvor hun bor, snakker om tapt sjanse... På bussen neste dag sitter jeg foran henne, og min vane tro finner jeg fram strikketøyet. Nok en sokk, men jeg er bare noen centimeter nede i vrangborden. Da sitter hun plutselig på setet rett over midtgangen. I hendene har hun et nøste grønt strømpegarn, på alt for tykke pinner er det strikket en fin strømpelegg med to rett, to vrang. "Vise meg?" Av ren forfjamselse griper jeg strikketøyet hennes og begynner å gjøre, før jeg tar meg selv i nakken, gir det tilbake, og peker i stedet. Strikk den pinnen der, snu og strikk tilbake, fram og tilbake. Hun går i gang, strikker vrangbord heller enn glattstrikk som jeg foretrekker på hælen, men hun strikker, fram og tilbake. Jeg ser på mitt eget strikketøy med den ørkorte vrangborden, og begynner å strikke hælkappe. Fram og tilbake i glattstrikk, og ikke søren om jeg kan holde tritt med henne. Hun strikker på en måte jeg ikke har sett før, med arbeidstråden snodd fem-seks ganger rundt venstre pekefinger, men det går fort! "Se her, nå kan du felle slik", sier jeg "strikk litt over midten, to sammen, og snu". Jeg viser henne på mitt eget strikketøy, og så på hennes. "Strikk to sammen og snu" skjønner hun helt uten problemer, og før vi er framme er hælfellinga på plass. "Vi tar resten etterpå, ok?" Store mørke øyne ser på meg, så ned på strikketøyet. Jeg kjenner at jeg er bilsyk og kvalm av meg selv som ikke bare hadde gjort dette dagen før, med hele Husflidslaget i ryggen. Ikke er jeg særlig god på hælfelling heller, men jeg får det jo til, måtte jo lære meg å strikke sokker da mormor gikk bort og de lestene jeg hadde var helt utslitt... Lurer på hvem som lærte henne å strikke. Etter omvisning og lunsj og mye god prat er det tid igjen, jeg går resolutt bort og setter meg ved siden av henne. "Så, resten før vi drar!", sier jeg. Hun finner fram sitt strikketøy og jeg mitt, og jeg viser henne hvordan hun kan plukke opp masker langs hælkappa, og hun plukker opp og strikker. "Strikk vridd rett så det ikke blir hull", sier jeg, og hun strikker vridd rett. Ingen problemer med språkforståelsen, ikke tror jeg tolken hadde skjønt hva jeg snakket om heller, men hun gjør. Fell to der, strikk neste omgang uten å felle, fell to igjen. Hun strikker, og jeg rekker opp den idiotiske babyhælen jeg hadde strikket på en voksen strømpelegg. Hun viser meg, det er noen små skjønnhetsfeil og litt løse masker her og der - de pinnene er tydelig for store for garnet - men det er en hæl. Skikkelig hæl. Mens vi sitter og strikker kommer damene som jobber på stedet bort og inspiserer, imponert over at vi har med strikkinga, som de sier. Jeg forklarer hva vi driver med, og de nikker fornøyd, så lurt å lære seg å strikke sokker når man har kommet fra varme Afrika til Nord-Norge! Ja, det er det jo alltid noen som trenger! På bussen strikker jeg ny hæl, i riktig størrelsesforhold, på voksenleggen, men vrangborden er fortsatt bare noen centimeter lang. Jeg strikker hælfellinga ferdig i det vi kjører forbi fergekaia, feller av og gir henne den. "Her, så kan du ha og se etter når du øver". Hun smiler, takker, putter den i veska og går av bussen. Vel ute gir hun meg og kollegaen min en god klem hver, før hun vandrer opp bakken, hjem til barna og en usikker framtid. Jeg stikker innom på butikken for å handle, har god tid til ferga går, og jeg kommer til å være hjemme sent. Der henger en ny lapp fra Husflidslaget. "Fra Ull til Sokk" lørdag førstkommende. Jeg tar bilde av plakaten og sender det på e-post til han som oversatte for henne på kurset, ber ham forklare hva det er og at jeg tror hun vil kunne trives der. I morgen skal jeg ringe Husflidslaget og se om de ikke kan finne noen som kan ta ekstra varmt imot henne om hun kommer innom med strikketøyet med alt for tykke pinner. av Lindis Sloan
0 Comments
Hvordan kan vi legge til rette for at unge og gamle pensjonister kan leve gode og aktive liv? KUNs "verktøykasse" av erfaringer kan gi gode svar!
"Eldrebølgen" blir omtalt som en av de største samfunnsutfordringene i vår tid. Politikere og samfunnsanalytikere bekymrer seg for hvordan vi skal finansiere velferdsstaten når en stadig større andel av oss er pensjonister og tjenestemottakere i stedet for lønnsarbeidere. En del av løsningen på denne utfordringen er å erkjenne at eldre også er en stor ressurs i arbeidslivet, i familien og i sivilsamfunnet. Pensjonister bidrar til fellesskapet blant annet i form av omsorg og hjelp til barn, barnebarn og naboer og drift av frivillige organisasjoner. Selv om dette ikke måles i brutto nasjonalprodukt og yrkesdeltakelse, er det en helt nødvendig og uvurderlig del av økonomien. Spørsmålet vi må stille oss er hvordan vi som samfunn legger til rette for at unge og gamle pensjonister kan leve gode og aktive liv. Dette spørsmålet er utgangspunktet for flere av KUNs siste prosjekter, hvor vi også mener å ha funnet noen av svarene. I prosjektet «Aktiv 60 +», utført i samarbeid med eldrerådet i Trøndelag, undersøkte vi hvilke hindringer og muligheter eldre på Steinkjer møter i sine liv. Undersøkelsen viste at det er en rekke enkle tiltak som kan iverksettes for at eldre skal få gode muligheter til samfunnsdeltakelse. Et grep kan være å bytte ut betegnelser som «seniordans» og «seniortreff» med mer inkluderende merkelapper. Mange av de eldre vi snakket med fortalte at de ikke deltok i slike aktiviteter. «Så gammel er jeg da ikke», var gjerne begrunnelsen. "Seniortreff? Nei, takk! Så gammel er jeg da ikke!" Dårlig helse, for livspartneren eller for egen del, viste seg også å være et hinder for deltakelse. Det er naturlig at helsen blir dårligere med alderen. Men likevel, eller kanskje nettopp på grunn av dette, er tilrettelegging nødvendig. Det kan være så enkelt som å sørge for transporttilbud. Avlastningsordninger for syk partner er også sentralt. En annen ting mange eldre ønsker seg er assistanse for å kunne benytte seg av digital kommunikasjon og tjenester. Hva med å organisere «datahjemmehjelpen», for eksempel i regi videregåendeelever som har IT som valgfag? Vi på KUN er opptatt av å spre kunnskap fra dette og liknende prosjekter, slik at kommunene bedre kan planlegge og organisere gode tilbud til innbyggerne. I samarbeid med folkehelsekoordinatorene i Meråker, Stjørdal, Verdal/Levanger, Steinkjer og Nærøy har vi derfor arrangert tverrfaglige fagdager om hvordan man kan tilrettelegge for at eldre kan leve gode og aktive liv. Vi kan også tilby fagdager til din kommune, så ikke nøl med å kontakte oss dersom kommunen ønsker verktøy til å planlegge for framtida. "Hvilke muligheter og utfordringer det byr på å bli gammel i spredtbygde kommuner i nord, som Steigen og Tana?" KUN var også partner i forskningsprosjektet Å eldes hjemme (Ageing at Home), finansiert av Norges Forskningsråd. I dette prosjektet så man på hvilke muligheter og utfordringer det byr på å bli gammel i spredtbygde strøk i distrikts-Norge, og så på løsninger på hvordan hjemmetjenesten i kommunene kan bli bedre på å tilrettelegge for gode og aktive liv. Prosjektet ble ledet av Mai Camilla Munkejord ved UiT Norges Arktiske Universitet, og Steigen og Tana var samarbeidskommuner. I Steigen er prosjektet videreført med finansiering fra Fylkesmannen i Nordland, og man ser på hvordan sosial omsorg kan inkorporeres i tjenestene til hjemmeboende eldre. I Norge har kommunene et stort og viktig ansvar for å tilby gode tjenester og tilrettelegging for den eldre befolkningen. I andre land med mindre utbygd velferdsstat, er ansvaret i større grad overlatt til familien og frivillig sektor. I samarbeid med den slovenske organisasjonen Centre for Health and Development Murska Sobota har vi gjennomført prosjektet To Health. Formålet har vært å undersøke hvordan sivilsamfunnet i Pomurje-regionen i Slovenia kan bidra til å bedre helse og levekår blant eldre. av Linn Rotvold Bylund Alle kommunar har ansvar for å tilby gode tenester og skapa inkluderande lokalsamfunn for alle – skeive så vel som streite. Likevel er det mange lesbiske, homofile, bifile og transpersonar (lhbt-personar) som møter manglande forståing og kompetanse i møte med skulen og helsevesenet. Har fagfolka i din kommune den kompetansen dei treng for å møta alle på ein god måte?
Dei av oss som lever skeivt i Norge i dag lever stort sett gode liv. På lik linje med dei fleste heteroar. Skeive møter mindre fordommar, trakassering og diskriminering i dag enn for få tiår sidan. Dei fleste av oss har kanskje ei oppfatning av at det er heilt uproblematisk å vera homofil i eit ope og tolerant samfunn som Noreg. Og for mange er det kanskje det. Men på den andre sida opplever mange skeive at kvardagslivet ikkje alltid er så enkelt likevel. Skeive ungdommar opplever meir mobbing enn heteroungdom, og «homo» blir brukt som eit heilt alminneleg skjellsord. Det er heldigvis ikkje så mange skeive som opplever vald og trugsmål. Men blant dei mennene som har slike erfaringar, meiner over halvparten at seksuell orientering var motivet for valden. I følgje rapporten Seksuell orientering og levekår, har folk flest nokså positive haldningar til lhbt-personar, og tendensen er at stadig færre uttrykker negative haldningar. Men samstundes er det eit faktum at heile 62 % - altså eit tydeleg fleirtal av den mannlege befolkninga – uttrykker motstand mot at to menn kysser på ein offentleg stad. "Dei fleste av oss har kanskje ei oppfatning av at det er heilt uproblematisk å vera homofil i eit ope og tolerant samfunn som Noreg". Erfaringar med mobbing, vald og negative haldningar kan vera årsaken til at dei av oss som lever skeivt er meir utsette for depresjon, angst, sjølvmordsforsøk og sjølvmord. Men ei like viktig forklaring kan vera at me stadig lever i eit samfunn der det å vera hetero er det einaste normale. Alle reknar med at du er hetero til du eksplisitt seier noko anna. Og me møter stadig ein skule og eit helsevesen der du som skeiv kan oppleva å vera heilt usynleg. Å kjenna seg usynleg er gjerne eit resultat av ei rekke små episodar og erfaringar. Til dømes seksualundervisninga på ungdomskulen som berre handlar om graviditet og vaginalsex mellom to personar av ulikt kjønn. Og dersom du moter deg opp og spør helsesystera om korleis to jenter har sex, så møter du kanskje ein nervøs fagperson som gjer deg telefonnummeret til Skeiv Ungdom i staden for eit svar. Og når du søkjer om foreldrepengar hjå NAV vil dei ha info om far og fedrekvota – som om medmor ikkje var eit alternativ. "Lærerne kunne lært meg at det finnes mange måter å forelske seg på. At jeg ikke var alene om å forelske meg som jeg gjorde." Hilde Arntsen, som arbeider i Rosa kompetanse, vaks opp i ein familie der det ikkje var greitt å forelska seg i ein person av same kjønn, og utvikla spiseforstyrring i tenåra. Ho forklarer korleis lærarar og helsepersonell kunne gjort livet lettare for ho: «Lærerne kunne lært meg at det finnes mange måter å forelske seg på. At jeg ikke var alene om å forelske meg som jeg gjorde. At man kan leve gode liv. (…) Helsesøster kunne hun sagt noe om at det finnes mange måter å ha sex på. At sex kan være noe av det beste som finnes så lenge det er sikkert og samtykkende. At det er forbundet med god helse å kunne være åpen om sin seksuelle orientering». I 2015 publiserte KUN forskingsrapporten «Skeiv på bygda». Rapporten har blitt møtt med stor interesse og me har følgd opp med aviskronikkar, intervju og føredrag. Me trur rapporten vekker interesse nettopp fordi han viser så tydeleg at det å leva som skeiv i «verdas mest likestilte land» kan vera nettopp både og. For nokon er det heilt aldeles uproblematisk. Men for andre stemmer ikkje bildet av det tolerante Noreg med eigne erfaringar. Men uansett om ein har opplevd direkte diskriminering eller ikkje, så må alle som lever skeivt forholda seg til at ein bryt med det «normale» og dermed «koma ut» kvar gong ein møter nye folk. "Helsesøster kunne hun sagt noe om at det finnes mange måter å ha sex på. At sex kan være noe av det beste som finnes så lenge det er sikkert og samtykkende." Den viktigaste jobben me har fått vera med på å gjera i etterkant av rapporten er å arrangera kurs (Rosa kompetanse) og workshopar (RESTART) for elevar og fagfolk i Nordland, i nært samarbeid med Skeiv Ungdom og FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Tilsette i helsevesenet og skulane har stort sett ikkje lært noko særleg om kjønn, kjønnsidentitet og seksuell orientering gjennom studieløpet, og som Hilde Arntsen forklarer så tydeleg, så er det eit problem. Derfor tilbyr me kurs. Visste du at din kommune har ei lovpålagd plikt til å jobba aktivt og målretta for å fremja likestilling og hindra diskriminering av lesbiske, homofile, bifile og transpersonar? Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønskjer kurs på din arbeidsplass, din skule eller for fagfolk i din kommune. Les også: |
Fagområder
All
Om oss
Ansatte English Last ned KUNs logo her Publikasjoner Kalender Dette tilbyr vi Prosjekter Likestilingspodden Nyhetsbrev Arkiv
June 2024
|