Den 2. desember 2025 la justiskomiteen fram sin innstilling om å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. I går, 9. desember, vedtok Stortinget dette viktige grepet. Konvensjonen har nå forrang ved motstrid, styrker rettsvernet og åpner for domstolsprøving. Forvaltningen må endre praksis: universell utforming som standard og individuell tilrettelegging som plikt.
FN Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne
CRPD ble vedtatt i 2006 (i kraft 2008) for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får reelle menneskerettigheter. Konvensjonen ble til gjennom åpne forhandlinger mellom stater og sivilsamfunn, med «ingenting om oss uten oss» som bærende prinsipp. Den markerer et paradigmeskifte: funksjonshemming forstås som møte med samfunnsskapte barrierer, og staten forpliktes til universell utforming, rimelig tilrettelegging og å endre diskriminerende lovverk og praksis.
Artikkel 3 slår fast åtte grunnprinsipper som skal prege all politikk og praksis: menneskeverd og autonomi, ikke‑diskriminering, full deltakelse og inkludering, respekt for forskjeller, like muligheter, tilgjengelighet (fysiske omgivelser, tjenester og IKT), likestilling mellom kvinner og menn, samt barns rettigheter og barns rett til å bli hørt.
FNs perspektiv på inkorporeringen:
CRPD ble laget for å lukke gapet mellom rettigheter på papiret og rettigheter i praksis. Konvensjonen pålegger positive plikter og etablerer et nasjonalt system for gjennomføring og uavhengig overvåking (art. 33), slik at stater faktisk leverer på rettighetene. Derfor har mange land gitt CRPD høyere rettskildestatus eller inkorporert den, slik at forvaltning og domstoler må legge den til grunn.
Norge: fra gode intensjoner til bindende lovkrav
Inkorporering i menneskerettsloven gir FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) forrang ved motstrid og gjør den til direkte rettskilde i forvaltning og domstoler. Dermed går utilgjengelighet fra å være et «teknisk avvik» til et menneskerettslig pliktbrudd.
I praksis betyr det universell utforming som standard, rimelig tilrettelegging som plikt og endring av diskriminerende praksis. Samtidig etableres nasjonale ordninger for gjennomføring og uavhengig overvåking (art. 33) som sikrer systematisk oppfølging av rettighetene.
Hvilke praktiske betydninger har er inkorporeringen:
Inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven får stor praktisk betydning for både samfunnet og den enkelte:
- Universell utforming blir hovedregel for bygg, transport og digitale tjenester, slik at alle kan bruke løsninger uten særskilt søknad.
- Arbeidsgivere må tilrettelegge fysisk, digitalt og organisatorisk, og skoler og fritidstilbud planlegges med tilgjengelighet fra start.
- Staten skal sikre at lover og forskrifter følger konvensjonen, stille krav i anskaffelser og føre tilsyn, mens innbyggere kan vise til rettighetene direkte og få domstolsprøving.
- Kommunene får ansvar for universell utforming i plan og bygg, tilgjengelige læringsplattformer og tilrettelagte helse- og velferdstjenester.
- I distriktene og Nord-Norge gjelder kravene fullt ut, selv der avstandene er store. Kommuner og fylker må planlegge tilgjengelig transport og digitale tjenester. Tiltak tilpasses lokale forhold, men rettighetsnivået skal være likt uansett bosted.
- For personer med nedsatt funksjonsevne gir dette håndhevbare rettigheter, forutsigbarhet og likeverd i hverdagen. Tjenester skal utformes slik at en slipper å forhandle om grunnleggende tilgjengelighet fra sak til sak. Likeverd i hverdagen styrkes, slik at deltakelse i utdanning, arbeid, kultur og lokalsamfunn skjer på lik linje, uten ekstra kostnader, tidstap eller stigma.
Dette vedtaket er mer enn en juridisk formalitet – det er et kraftfullt signal om at Norge tar likestilling på alvor. Når CRPD nå har forrang i norsk lov, flyttes kampen for rettigheter fra talerstoler til rettssaler, fra gode intensjoner til bindende plikter. For mange av oss betyr dette frihet fra barrierer som har holdt oss utenfor fellesskapet. Det betyr at universell utforming ikke lenger er et ideal, men en norm. Det betyr at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke skal måtte forhandle om grunnleggende tilgjengelighet – de har rett til den.
Men inkorporeringen er bare starten. Nå må politikere, kommuner, arbeidsgivere og hele samfunnet levere. Vi må sørge for at «ingenting om oss uten oss» blir mer enn et slagord – det må bli praksis.
Dette er en historisk dag, men historien forvaltes ikke av vedtak alene. Den forvaltes i hverdagen, når rettighetene faktisk virker. Norge har tatt et modig steg. Nå må vi gå hele veien – sammen.
Referanser:
-
Lovdata. (2006). Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2006-12-13-34
-
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). (2023). Inkorporering av CRPD: anbefalinger om norsk rett og praksis. Hentet fra https://www.ldo.no/content/uploads/2024/06/CRPD2023.pfd_.pdf
-
Regjeringen. (2025). FN-konvensjonen om rettar til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/tema/likestilling-og-mangfold/likestilling-og-inkludering/konvensjoner/fn-konvensjonen-om-rettar-til-menneske-med-nedsett-funksjonsevne-crpd/id2426271/
-
Bufdir. (2021). Veiledning til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Hentet fra https://www.bufdir.no/fagstotte/produkter/crpd/
-
Norges Handikapforbund (NHF). (u.å.). CRPD – formål, definisjoner og grunnleggende prinsipper. Hentet fra https://menneskerettighetskurs.nhf.no/les-og-laer/crpd-formal-definisjoner-og-grunnleggende-prinsipper/