Årets markering har et særlig fokus på inkorporeringen av FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov, og på å styrke forståelsen av universell utforming og tilrettelegging som nøkkel til reell inkludering. Dette handler ikke bare om fysiske rammer, men om å bygge et samfunn der alle har like muligheter – uavhengig av funksjonsevne.
Tilrettelegging, tilgjengelighet og situasjonen globalt og nasjonalt
Tilrettelegging og tilgjengelighet handler om mer enn praktiske løsninger – det handler om verdighet, likestilling og rettigheter. FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast at alle skal ha lik tilgang til utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse. Likevel viser tallene at vi har langt igjen.
Tilgjengelighet og universell utforming – status i Norge
Offentlige bygg og transport: Det er gjort fremskritt, men Bufdir og regjeringens handlingsplan (2021–2025) viser at mange publikumsbygg, særlig skolebygg, fortsatt ikke er universelt utformet. Det er langt igjen til hele reisekjeden i kollektivtransporten er universelt utformet. Statsbygg har mål om at alle sine bygg skal være universelt utformet innen 2025, men fremdriften har vært langsom[1].
Grunnskoler: Kun 35 % av skolene anser seg som universelt utformet, mens 55 % mener de er «tilgjengelige» (men ikke fullverdig). 8 % oppgir at de ikke er tilgjengelige i det hele tatt. 63 % av skolene mangler tiltaksplan for universell utforming.[2]
Jeg føler meg tvunget til å velge utdanning som er praktisk mulig, ikke det jeg drømmer om.- deltaker på CRPD konferanse 2025.11.29.
Digitale tjenester: Norge har krav om universell utforming av IKT-løsninger (WCAG 2.1), og EUs tilgjengelighetsdirektiv (EAA) trer i kraft i 2025. Dette vil stille strengere krav til digitale tjenester, inkludert e-handel, bank og transportinformasjon[3].
Fullverdig vs. rimelig tilrettelegging – et politisk veivalg
Tilrettelegging handler ikke bare om praktiske løsninger, men om verdighet, likestilling og rettigheter. Dette er kjernen i CRPD og norsk likestillingspolitikk. Likevel ser vi at debatten ofte reduseres til kostnadsspørsmål og «godt nok»-løsninger. Spørsmålet er: Skal vi akseptere midlertidige og symbolske tiltak som politisk mål, eller skal vi kreve fullverdig inkludering?
Dette handler om verdivalg. Når vi snakker om tilrettelegging, snakker vi om hvem som får delta på like vilkår i samfunnet. Skal vi ha et samfunn der personer med funksjonsnedsettelse må ta til takke med bakveier, midlertidige ramper og digitale løsninger som krever ekstra tilpasning? Eller skal vi ha et samfunn der universell utforming og verdige løsninger er normen?
Politisk handler dette om prioriteringer. Valget vi tar nå vil avgjøre om vi bygger et samfunn basert på likeverd, eller om vi aksepterer en todeling der noen alltid må nøye seg med «godt nok». CRPD forplikter oss til likestilling, men forpliktelsen må omsettes til handling – ikke bare ord.
Hva betyr fullverdig tilrettelegging?
Fullverdig tilrettelegging betyr at alle har lik tilgang til bygg, transport, utdanning og digitale tjenester – fra start. Fullverdig tilrettelegging sikrer likeverdig tilgang – fysisk, sosialt og digitalt. Det handler om løsninger som gir reell likestilling, ikke en illusjon av tilgjengelighet.
Eksempler:
-
Hovedinngangen til en bygning er tilgjengelig for alle – ikke en bakvei for rullestolbrukere.
-
Digitale tjenester er universelt utformet fra start, slik at alle kan bruke dem uten ekstra tilpasninger.
Hva betyr rimelig tilrettelegging?
Rimelig tilrettelegging er et juridisk minimum, ofte midlertidig og begrenset av kostnadshensyn.
Rimelig tilrettelegging er et juridisk minimum – tilpasninger som gjør deltakelse mulig uten «uforholdsmessig byrde» for virksomheten.
Eksempler:
-
Justering av arbeidstid.
-
Tilgang til hjelpemidler som ergonomisk stol eller skjermleser.
-
Midlertidige løsninger mens permanente tiltak planlegges.
Det politiske dilemmaet
-
Fordeler med «godt nok»-tiltak: Raskere fremdrift og lavere kostnader.
-
Ulemper: Sementerer forskjeller og skaper en todeling i samfunnet.
Når rampen plasseres bak bygget, eller toalettet merkes med rullestol uten å være tilpasset, sender det et tydelig signal: Du er ikke likeverdig. Dette undergraver CRPDs prinsipp om universell utforming og likestilling.
Hva bør være målet?
-
Rimelig tilrettelegging kan aksepteres som overgang, men med klare tidsfrister for oppgradering.
-
Ingen «bakveier» som permanente løsninger – symbolpolitikk er ikke akseptabelt.
-
Fullverdig tilrettelegging må være normen, ikke unntaket.
Debatten om tilrettelegging er et spørsmål om verdier og prioriteringer. Skal vi akseptere midlertidige og symbolske løsninger, eller skal vi stå fast på prinsippet om likestilling og universell utforming? CRPD forplikter oss til handling, ikke bare ord. Artikkel 9 i konvensjonen slår fast at statene skal «treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får tilgang på lik linje med andre til det fysiske miljøet, transport, informasjon og kommunikasjon». Dette er ikke en valgfri ambisjon – det er en menneskerett.
Veien videre krever politisk mot til å prioritere fullverdig tilrettelegging som normen. Likestilling koster, men diskriminering koster mer – for individet, for samfunnet og for demokratiet.
«Tilrettelegging skal ikke bare være funksjonell – den skal være verdig.»
-------