Minela forklarer at fellesskap lignende det Laila var en del av ofte har mye varme, sterke relasjoner og tydelige regler.
For mange føles dette trygt. Men for de som ikke deler troen og verdiene, kan dette oppleves som kontroll.
Noen vokser opp såpass segregert fra storsamfunnet at de risikerer å stå veldig alene hvis de bryter ut fra menigheten.
Minela peker på at det er en utfordring at det finnes et svært begrenset offentlig velferdstilbud til de som har levd i parallelle samfunn.
De trenger ofte hjelp med å integreres i samfunnet.
Dette sier Minela Košuta om sosial kontroll
I alle samfunn finnes det regler og forventninger om hvordan vi skal oppføre oss.
Det kan reguleres både gjennom lovverk og mer uformelt gjennom forventninger til hverandre.
Slike sosiale kontrakter medfører også at atferd som avviker straffes.
Vi er alle sosialt kontrollert, og kontrollerer hverandre.
I tillegg til å være en del av det norske fellesskapet med de normer, verdier og regler som finnes her, kan man også være del av et mindre fellesskap med egne regler og forventninger, som kommer ekstra sterkt til uttrykk når de er helt motsatte eller skiller seg veldig ut fra majoritetssamfunnet.
I den offentlige og politiske samtalen har det vært mye fokus på begrensninger og kontroll i enkelte innvandrerfellesskap.
Gjennom dette arbeidet har det også blitt satt fokus på at kontroll og begrensninger kan forekomme i majoritetsnorske, kristne fellesskap.
Felles for disse fellesskapene er konservative kjønnsroller, forventninger og begrensninger på hvem en kan være venn eller kjæreste med, hva en kan studere eller jobbe med, eller hvilke fritidsaktiviteter en kan ha.
Det vil være stor variasjon her, men det som kan gjøre slik kontroll ekstra sterk er hvis den er institusjonalisert, og det vet vi blir muliggjort gjennom for eksempel religiøse institusjoner.
Les saken i sin helhet her: