Sosial bærekraft i generasjonsskifte i familielandbruket

Generasjonsskifte i landbruket er en av de største endringene et gårdsbruk går gjennom. Det innebærer ikke bare økonomiske og juridiske beslutninger, men også viktige valg knyttet til bolig- og arbeidsforhold for begge generasjoner. Dette er en kompleks prosess som berører mange involverte, inkludert arbeid og boforhold for generasjonene, samt partnerens eierskap og rolle i drift. Riktig planlegging og gode avtaler er avgjørende for å unngå konflikter og misforståelser, og valg som tas kan påvirke livskvaliteten til alle involverte.  

I samarbeid mellom Sintef InnoCamp, likestillingssenteret KUN, Norsk landbruksrådgivning, SMN1, Jon Rannem, Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget har vi utviklet kunnskap om hvordan generasjonsskifteprosessen både kan styrke og svekke den framtidige bærekraften på gårdsbruket.   

Vi har gjennomført dybdeintervjuer, workshops, innspillsmøter og en spørreundersøkelse hvor respondentene var personer som enten har kjøpt eller solgt landbrukseiendom i Trøndelag de siste ti årene.  Under finnes to rapporter som omhandler temaet. Den siste omhandler selve generasjonsskifteprosessen imens den første baserer seg på dybdeintervju på 4 gårdsbruk og ser på hvordan flere generasjoner på gården lever, og hvilke tanker de har om generasjonsskifte.   

Funnene viser at en stor andel av respondentene har valgt særeie ved eierskifte, og at mange bor på samme gård som foreldregenerasjonen etter generasjonsskiftet. Rådgivningstjenester har vært brukt av de fleste, spesielt innen økonomi, skatt, arv og verdsetting. En viktig del av generasjonsskiftet er å sikre anstendige levekår for både kjøpere og selgere. Mange bønder er avhengige av inntektene fra salget for å finansiere pensjonisttilværelsen, og prissettingen av eiendommer er ofte en kilde til konflikt. I tillegg er det utfordringer knyttet til arbeidskraft og kompetanse, spesielt når foreldregenerasjonen fortsetter å bidra til gårdsdriften. Undersøkelsen peker på at mange bønder ikke har tilstrekkelige avtaler som regulerer formuesforhold, særlig i samlivsforhold, noe som kan gjøre dem sårbare i tilfelle samlivsbrudd. Flere gårdbrukere har valgt særeie som eierform, men det er fortsatt et behov for mer formaliserte avtaler for å sikre at alle involverte parter er beskyttet.  

Riktig rådgivning og kompetanse er avgjørende for å støtte en bærekraftig utvikling av gårdene og sikre livskvaliteten for alle generasjoner som er involvert.  

Prosjektledere er Torgunn Sollid-Bolås og Håkon Sivertsen fra Sintef og Karin Hovde fra likestillingssenteret KUN