Trygghet skal være tilgjengelig uansett hvor du bor. Men hvordan forebygger vi vold og sikrer god hjelp i et land med store avstander og ulike lokale forutsetninger?
Dette var temaet da Likestillingssenteret KUN samlet fagfolk, forskere, organisasjoner og personer med egne erfaringer til Istanbulkonferansen 2026. Her er ni læringspunkter vi tar med oss videre.
1. Vi må gripe inn før volden skjer
Tidlig innsats og forebygging sto sentralt da statssekretær Ole Martin Stenberg Slyngstadli åpnet konferansen. Ambisjonen må være å hindre at mennesker blir utsatt for vold, og å stoppe volden før den gjentar seg eller blir mer alvorlig.
Det krever innsats på flere arenaer: hjemme, i barnehagen, på skolen og i tjenestene som møter mennesker gjennom livet. Kunnskap om vold må følges av tydelig ansvar og mulighet til å handle. Forebygging skjer når noen oppdager bekymringsfulle tegn, stiller spørsmål og følger opp.
2. Vi trenger å vite om forpliktelsene virker i praksis
Istanbulkonvensjonen gir Norge forpliktelser til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Men hvordan oppleves innsatsen for dem som trenger beskyttelse og hjelp?
Mina Hennum Mohseni fra Krisesentersekretariatet og Åsne Solberg fra JURK løftet fram sivilsamfunnets skyggerapporter. Disse synliggjør mangler og erfaringer som er viktige når Norges arbeid skal vurderes.
Stine Langlete presenterte også Norges institusjon for menneskerettigheters rolle som nasjonalt overvåkingsorgan. Fra 2026 har NIM fått et særskilt ansvar for å følge med på hvordan myndighetene etterlever konvensjonen. Uavhengig oppfølging og kunnskap fra sivilsamfunnet gir et bedre grunnlag for å vurdere hvor innsatsen må styrkes.
3. Ambisjoner må følges av ressurser
Vi trenger både gode planer og tjenester som har kapasitet til å gjennomføre dem.
Representantene for den nye Voldsalliansen etterlyser en mer forpliktende og helhetlig satsing. De løftet blant annet fram kompetanse, seksualitetsundervisning, behandlingstilbud og bedre rammer for frivillige og ideelle organisasjoner.
Også finansieringen av krisesentrene ble tematisert gjennom dagen. For den som trenger hjelp, er det avgjørende at tilbudet er trygt og tilgjengelig. Langsiktige ressurser gir tjenestene mulighet til å bygge kompetanse, beholde fagfolk og følge opp mennesker over tid.
4. Små kommuner kan få til mye når ansvaret er felles
Distriktene har utfordringer, men også muligheter. Nærhet mellom tjenester og korte veier mellom fagfolk kan gjøre det lettere å samle innsatsen.
KUNs seniorrådgiver Susanne Morales Ree løftet fram erfaringer fra ti år med voldsforebyggende arbeid i distriktene. Gunnar Solstrøm fra Hamarøy kommune viste hvordan arbeidet kan forankres lokalt gjennom «Oaggi muv – Gjør meg trygg».
Her inngår opplæring av barn, kompetanseheving for ansatte og handlingskort som skal gjøre det enklere å vite hva man gjør ved bekymring. Erfaringene peker mot betydningen av å holde temaet levende i hele kommunen. Når flere har kunnskap og kjenner ansvaret sitt, blir arbeidet mindre avhengig av enkeltpersoner.
5. Ansvaret ligger hos den som begår overgrep
Forfatter og varsler Rakel Løvrød Wigtil delte erfaringer og læringspunkter fra legesaken på Frosta. Et sentralt budskap var at overgrep handler om at noen overskrider et annet menneskes grenser.
Barn og unge trenger kunnskap om kropp, grenser og seksualitet. Samtidig må vi være tydelige på at ansvaret for overgrep aldri ligger hos den som blir utsatt.
Wigtil understreket også betydningen av å ta varsler på alvor, og aldri konkludere uten å ha snakket med varsleren. Å motta en bekymring er begynnelsen på et ansvar: Noen må undersøke, følge opp og sørge for at informasjonen fører til handling.
6. Tillit er en del av hjelpetilbudet
Hva skal til for at det oppleves trygt å be om hjelp?
NKVTS-forskerne Hannah Helseth og Solveig Bergman belyste vold og barrierer for hjelpesøking i reindriftssamiske samfunn. De løftet fram betydningen av historisk mistillit, erfaringer med fornorskning, manglende språk- og kulturkompetanse og bekymring for anonymitet i små miljøer.
Dette utfordrer tjenestene til å se på egen praksis. Hjelp må være tilgjengelig på måter som skaper tillit og ivaretar den enkeltes situasjon. Samtidig må kunnskap om vold formidles uten å gjøre samiske samfunn ensartede eller bidra til stigmatisering.
7. Ingen tjeneste ser hele bildet alene
Én tjeneste kjenner barnets situasjon. En annen vet om rusproblemer. En tredje har opplysninger om vold. Når kunnskapen blir stående hver for seg, kan alvoret være vanskelig å oppdage.
Merete Berg Nesset fra RVTS Midt og Maria Vikaune Rostad fra politiet presenterte erfaringer fra Høyrisikoteamet i Trøndelag. Arbeidet viste betydningen av å samle kompetanse og samordne innsatsen i alvorlige partnervoldssaker.
Et felles situasjonsbilde kan gjøre det lettere å vurdere risiko og koble på relevant hjelp. Tjenestene har ulike mandater, men deler oppdraget med å avdekke vold, beskytte utsatte og forebygge nye hendelser.
8. God oppfølging krever at vi fortsetter å spørre
Å bli tatt på alvor og møtt med respekt kan ha stor betydning for kontakten med hjelpeapparatet.
I presentasjonen av erfaringer fra Høyrisikoteamet kom betydningen av en åpen og ikke-fordømmende tilnærming fram. Det samme gjorde behovet for at noen spør hvordan det går – og fortsetter å følge opp.
Hjelpebehov kan være sammensatte og endre seg over tid. Derfor må oppfølgingen ha rom for mer enn den første samtalen. Arbeidet må også omfatte hjelp til personer som utøver vold, med tydelig ansvar for volden og mål om å hindre at den skjer igjen.
9. Den som trenger hjelp, skal slippe å koordinere alt selv
Å finne fram mellom tjenester kan være krevende når livet allerede er preget av vold og utrygghet.
Veronica Bratseth og Edle Utaaker fra støtte- og brukerorganisasjonen Aldri Alene løftet fram behovet for sammenhengende hjelp og en koordinator. De delte erfaringer fra arbeidet for et bedre samordnet tilbud i Bergen.
En koordinator kan gi oversikt, følge opp avtaler og bidra til at tjenestene henger sammen. En film produsert av Aldri Alene synliggjorde også avstanden som kan oppstå mellom rettigheter på papiret og i praksis - når den som skal sikre rettighetene sine er traumatisert.