Dette er en kvalitativ studie som bygger på intervjuer med tidligere beboere, ansatte i bo- og støttetilbudet, hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner.
Materialet inkluderer dermed både levde erfaringer og faglige vurderinger, men hovedvekten er lagt på de tidligere beboernes beretning. De beskriver overgangsperioden som et veiskille, hvor noen har mestret endringene godt, og andre til tider har hatt det svært vanskelig. Ulikhetene i de organisatoriske og faglige rammene for bo- og støttetilbudene gir seg også uttrykk i ulike overgangsprosesser.
Rapporten viser hvordan mange av utfordringene fra tiden i bo- og støttetilbudet vedvarer. De som beskriver situasjonen som mest håpløs er de som har minst nettverk og størst psykisk helseutfordringer ved utflytting. Mange har sammensatte hjelpebehov i skjæringspunktet mellom familiearbeid, psykisk helsehjelp og sikkerhetsarbeid. I disse komplekse sakene er det stor risiko for å falle mellom stolene i et spesialisert hjelpeapparat.
Materialet viser også hvordan forståelser av kjønn påvirker hvordan hjelpetilbud blir utformet, der menn ofte får et dårligere tilbud.
Familiearbeid fremstår sentralt for muligheten til en trygg og avklart tilværelse. Det er et tydelig behov for mer koordinert innsats og omforent forståelse mellom ulike aktører om betydningen og innretning av dette.
Muligheten til å leve et så normalt liv som mulig er prisgitt en kompleks prosess som avhenger av mange faktorer. Noen overordnede faktorer som fremmer en god reetablering er blant annet tilgang på trygge personer og nettverk, og en opplevelse av at man også har «vunnet» noe i denne prosessen.
I denne rapporten ser vi på hvordan det går med tidligere beboere i bo- og støttetilbudet for personer utsatt for tvangsekteskap, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Vi ser på overgangen til en selvstendig tilværelse, og hva som fremmer og hemmer et gunstig utfall for den enkelte.